Oss sosionomer imellom

I løpet av de siste ti-femten årene har det falt i min lodd ved en rekke anledninger å uttale meg offentlig om den norske kriminalromanen fra midten av 1970-årene og frem til i dag. Etter hvert har jeg begynt å presentere meg selv, litt ubeskjedent kanskje, som skaperen av det jeg pleier å kalle "sosionomskolen" innen norsk kriminallitteratur. Det etterfølges alltid av latter fra salen. Den første gangen overrasket det meg litt. Nå har jeg lært meg å ta det for gitt.

Siden vi moderne kriminalforfattere nå engang har en hang til moralisme, burde det gi meg lov til å reflektere litt over akkurat det. – Hva er det med det samfunnet vi lever i, som har gjort yrkesbetegnelsen til en hel gruppe hjelpearbeidere til en vits? Sosionomer har utdannelse som sosialarbeidere. De har valgt å gå inn i en arbeidssituasjon der de skal gjøre sitt beste for å hjelpe representanter for de samfunnsgruppene som notorisk er kommet svakest ut i kampen om velferdsoverskuddet i oljelandet Norge: barn, syke, minstepensjonister, eneforsørgere, arbeidsledige, rusmisbrukere og flyktninger. De fyller institusjoner som Barnevernsvakten, sosial- og flyktningekontorene, alders- og pleiehjemmene; de eneste gangene de kommer i avisen, er når noen mener de har gjort noe galt. De arbeider på ukurante tider av døgnet, ofte om natten når andre folk sover; de er så til de grader underbemannete og overarbeidete at det utdeles offentlige mulkter for det (kfr. barnevernsarbeidet i Fyllingsdalen, Bergen). Ikke er de spesielt godt betalt for de jobbene de gjør heller, og de får aldri i livet Kongens fortjenstmedalje, ikke engang i papp. De er, i ordets beste forstand, en bande nyttige idioter. Uten dem hadde velferdsstaten Norge gått i stå, for lenge siden. Er det rart de er blitt synome med en vits?

Debatten om kriminalromanen i Dagbladet de siste ukene har vært interessant å følge, så langt, fra sidelinjen. Den har avdekket noen kuriøse motsetninger, den har demonstrert gode, gammeldagse norske dyder som misunnelse og brødnid, og som Nils Nordberg allerede har minnet oss på, den er en reprise, den også. Ingenting er mindre nytt enn at kriminalromanen blir angrepet, selv om argumentasjonen mot den kan variere, fra tiår til tiår. I urtiden, før Sjöwall og Wahlöö, var den rett og slett B-litteratur, underlødige underholdningsromaner skrevet under psevdonym i utelukkende en hensikt: å tjene penger. På 1970-tallet ble det til gjengjeld naturlig for ungdommelige barrikadestormere blant kriminalforfatterne å gå til angrep på den klassiske kriminalromanen og dens ultrakonservative lov-og-orden-parole. På 1980-tallet skulle man ikke la seg overraske om pendelen slo tilbake og enkelte gikk til felts nettopp mot politiseringen av kriminalromanen. I vårt gudommelige tiår er alt galt. Kriminalromanen skal ikke være et stringent oppbygget mysterium som fører deg, via ulike omveier, frem til den overraskende løsningen. Da bærer den korsett. Men den skal heller ikke late som om den handler om noe som kunne vise seg å være samtidsaktuelt, for da er det bare noe den gjør for å bli innkjøpt av Bokklubben Nye Bøker. Aller minst skal forfattere av kriminalromaner menenoe; skal de på død og liv slippe sine meninger løs, får de gjøre det der denslags hører hjemme; hva har man ellers kronikker i Dagbladet og skvaldreshow på TV til? Og verst av alt: man skal iallfall ikke tjene penger på det.

Spørsmålet en stakkars kriminalforfatter sitter igjen med til sist, blir selvfølgelig: Hva i h.... skal en kriminalroman da være? Svaret blir både stilt og gitt av Pål Gerhard Olsen i Dagbladet 19. august. Og dommen faller, hardt og ubønnhørlig: "ingenting annet enn en roman om en forbrytelse". Ja, dette er til og med en så "svimlende utfordrende definisjon" at den "innebefatter alt tenkelig og utenkelig av menneskelig valør" og den "åpner for en type romaner som oppførte seg anarkistisk overfor alle andre litterære bud enn det ene som går ut på å fremlegge forbrytelsens, les mordets feberkurve på den mest fullverdige, gjennomgripende måte". Ja, og hva så da? Er det noen som nekter Pål Gerhard Olsen eller noen som helst andre å skrive akkurat denne slags romaner? Gjorde ikke Dostojevskij, og flere med ham, det allerede for godt hundre år siden? Men trenger man nødvendigvis kalle det for kriminalromaner? Er det ikke, overalt ellers i samfunnet, vanlig å kalle yoghurt for yoghurt og sjokoladepudding for sjokoladepudding?

Kriminalromanen er i utgangspunktet en etter måten fasttømret sjanger. Si gjerne at den går i korsett. Men hvis ikke min doktorgrad i kleshistorie svikter meg totalt, så synes jeg å erindre at et korsett faktisk er til å snøre opp – og se da, unge Olsen, hva som faller ut!

I sommer leste jeg en romantrilogi som bestod av tre av de mest overbevisende kriminalromanene jeg noensinne har lest, trilogien "March Violets", "The Pale Criminal" og "A German Requiem" av Philip Kerr, utgitt under fellestittelen Berlin Noir, og med handlingen i de to første bøkene lagt til Hitler-Tyskland, i 1936 og ved krigsutbruddet, den tredje til Berlin og Wien i 1947. De tilfredsstilte alle kriminalromanens krav til spenning, mystikk, vidd og engasjement; i tillegg representerte de noe av det mest overbevisende researcharbeidet jeg har sett på mange år, førsteklasses håndverk, litterært utfordrende og et mesterverk innenfor enhver sjanger eller ikke-sjanger, men ikke desto mindre tre kriminalfortellinger, med tydelige spiler i korsettet. Kanskje var det nettopp korsettet som ble selve incitamentet for Kerr da han skrev disse bøkene: holocaust sett gjennom øynene til en tysk Philip Marlowe?

Kriminalsjangeren innbyr i det hele tatt til mangslags festlig lek med korsettet: av og på, av og på. Den amerikanske forfatteren James Lee Burke er for eksempel ikke spesielt god med intriger – mange brukne spiler i korsettet der. Til gjengjeld skrives det ikke stort vakrere feberprosa i amerikansk litteratur i dag enn i hans sørstatsromaner. Spanske Manuel Vasquez Montalban, brasilianske Rubem Fonseca eller franske Daniel Pennac er andre eksempler. Innenfor rammen av tilsynelatende kriminalromaner sprudles det overdådig med språket og lekes det lystent med litteraturen. – Så er de vel ikke sosionomer heller da? Nei, det er de nok ikke. Det er i Norden vi er sosionomer. Men mene noe, det gjør de, side opp og side ned, så fillene fyker fra korsettet...

Tidspunktet for årets debatt om kriminalromanen var overraskende, ja, bortimot påfallende. Normalt hører denslags meningsutvekslinger påsken og vårsesongen til. Akkurat ved åpningen på bokhøsten, når alle de andrebøkene skal frem i lyset og ingen skal bruke tid på å bry seg om de bøkene bare "pøbelen" leser (slik Dag Solstad har det med å omtale den alminnelige norske bokleser), da blåses det i lokk og lur så høyt at all oppmerksomhet vender seg nettopp mot det fenomenet det var noe av hensikten å hevde at fikk for mye fokus. Enda et paradoks? Eller Quod erat demonstrandum?

Kriminalromanen overlever nok denne feiden også. Spørsmålet er vel heller om sosionomene gjør det.

Gunnar Staalesen

(Dagbladet, Innlegg i "korsettdebatten")

 

Fakta

Utgivelsesdato: 1996