22. august var det ett hundre og femti år siden Amalie Skram ble født, en jubileum som allerede er markert med en stor utstilling på Bergen offentlige bibliotek, bokutgivelser, festforestilling på Den Nationale Scene, utstillinger på Galleri Bouhlou og på teatermuseet, og som i dagene og ukene fremover vil føre til en lang rekke andre begivenheter, knyttet til den store, bergenske forfatterinnens liv og forfatterskap.

Og dette er ikke noe musealt forfatterskap, som befinner seg i et av litteraturhistoriens glassmontre. Amalie Skrams bøker leses den dag i dag, med glede og engasjement, og hennes hovedverk, Hellemyrsfolket, dukker med jevne mellomrom opp på avisenes bestsellerlister. Hundre år etter at de fire bøkene om slekten fra Hellemyren ble skrevet, er de fremdeles blant de aller mest leste bøkene i landet. Når det gjelder popularitet i befolkningen står Amalie Skram i første rekke blant våre store klassikere, side om side med Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset.

Hva kan årsakene til dette være?

Det stod ikke skrevet på sengegavlen til den vesle nyfødte datteren til Ingeborg Lovise Sivertsen og Mons Monsen Alver, da hun utstøtte sine første, iltre protester i det mørke og trange Apotekersmauet, som forsvant under bybrannen i 1916, men kom ut i Strandgaten omtrent der F. Beyers bokhandel ligger nå, at hun skulle bli en av landets fremste kunstnere. Foreldrenes sosiale ambisjoner er det ingen grunn til å stille spørsmål ved, det viser blant annet forflytningene fra Apotekersmauet til Strandgaten og Cort Piils smauet, og ikke minst den skolegangen både Amalie og ikke minst brødrene fikk nyte godt av. Det var vel helst sønnenes karriere de var opptatt av, men også den vakre datteren skulle, som kvinners skjebne var i de dager, foreberedes til å bli et godt gifte. Ikke til å undres over, kanskje, at skarpe tunger kalte henne for "Silkestrilen sin datter"; det skulle mer til enn pent utseende og god skolegang for å bli akseptert i Bergen i de dager.

Den unge Amalie Alver har vi et indirekte bilde av, delvis gjennom broren Ludvigs dagbøker, brev og uttalelser fra samtidige, og det vi kan lese mellom linjene i en del av hennes egne brev. Hun forteller selv om hvordan hun brukte alt for lang tid på hjemveien fra skolen, Holck og Irgens' pikeskole, som lå helt ute i Dreggen, en skolevei som førte henne innover Øvregaten, ned forbi Bryggen og Fisketorget, utover Strandgaten og oppgjennom smauene på Nordnes, to ganger dagen, hvis hun da ikke sjarmerte seg til en tur over Vågen med en av de mange fløttbåtene. På sine vandringer gjennom byen observerte hun originaler som "Småfylla" og Tippe Tue, opplevde hvordan både barn og voksne fulgte etter dem når de ravet berusete gatelangs, på vei til eller fra "Potthollet" og andre skjenkesteder. Hun fulgte selv etter, med den samme årvåkenheten og visuelle hukommelsen som senere i livet gjorde at hun kunne gjenskape disse gatebildene med den samme autensitet og detaljrike troverdighet som hun berettet om Kingston på Jamaica, Konstantinopel og verdenshavene i storm, slik hun opplevde det hun de lange sjøreisene med sin første ektemann, skipskapteinen Bernt August Müller. Hennes visuelle hukommelse og hennes evne til å male disse inntrykkene i ord er noe av det som gir Amalie Skram et så tydelig særpreg som forfatter, og som gjør henne så lett og fengende å lese den dag i dag.

Ekteskapet med Müller blir en skjebnesvanger begivenhet i livet hennes.

Vi vet at ekteskapet blir inngått, etter alt å dømme iscenesatt av moren, like etter at Mons Monsen Alver forlot familien i Bergen og selv drog til Amerika, på flukt fra uoverkommelig gjeld og økonomisk uorden. Den vakre, unge datteren var familiens sikreste kapital, og ekteskapet med den stødige, velhavende Müller skulle i utgangspunktet trygge også resten av familiens eksistens.

Mange har undret seg over den intensiteten og det engasjementet Amalie Skram fullfører det store verket om Hellemyrsfolket på. De to første bindene kommer etter måten lett, både Sjur Gabriel og To Venner blir utgitt i samme år, 1887. Den tredje boken, S.G. Myre har en mer krevende konstruksjon, en tettere vev og et atskillig større persongalleri, men kommer ut i 1890, midt i strømmen av romaner og noveller. Først åtte år senere kommer det siste bindet, Avkom, ut, og dette er en bok vi vet at hun strevde med. Det var blant annet under arbeidet med dette at hun ble så dårlig at hun lot seg overtale til den fatale innleggelsen på Kommunehospitalet i København, deretter overføringen til St. Hans, som resulterte i de to sjokkerende sterke "sinnsykeromanene", Professor Hieronimus og På St. Jørgen, begge i 1895. En dramatisering av disse romanene får, som neste høydepunkt i jubileumsfeiringen, urpremiere på Den Nationale Scene 14. september, under tittelen I morgen er jeg ikke her.

I 1898 kom Avkom ut. Hva var det som gjorde at hun slet så hardt med å få denne boken, som må ha betydd så mye for henne, fra livet? Jo, nettopp det. Den betydde så mye for henne, fordi hun sjelden eller aldri, bortsett fra de to "sinnsykeromanene", kom så tett innpå sin egen families skjebne som her. Bøkene om Hellemyrsfolket blir omtalt som en "slektskrønike", og er da også det. Men først og fremst er det verket om Sivert Myre og hans skjebne.Sjur Gabriel kan leses som en prolog til de tre andre bøkene. Ved åpningen av To Venner møter vi den unge Sivert, idet han opplever bestemoren, "Småfylla", gjøre skam på familien under opptrinnet med Tippe Tue på Stølen. Senere i boken følger vi hans førstereis med barken "To Venner", og så, i S.G. Myre og Avkom hans og hans families skjebne, frem til han selv dør på Botsfengselet i Kristiania, sønnen Severin tar livet av seg og datteren Fie sitter i Kristiansand, bortgiftet med en mann hun ikke ville ha og aldri har elsket. Selv om Mons Alver drog til USA i stedet for å havne i gjeldsfengsel og ingen av Amalies brødre tok livet av seg, er parallellen til Alverfamilien likevel påfallende. Ikke minst er sammenfallet mellom skjebnen til Amalie og Fie overbevisende, noe som blir forsterket ytterligere i det fragmentet til en femte bok om Hellemyrfolket, Avkoms avkom, som Amalie Skram etterlot seg. Der er Fies situasjon helt identisk med den til Amalie etter oppholdet på Gaustad og skilsmissen fra Müller. Utdrag fra dette fragmentet og ytterligere argumentasjon er publisert i Amalie Skrams verden, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag nettopp i disse dager.

Ekteskapet med Müller, hennes opplevelse av møtet med den fysiske kjærligheten, ulikheten mellom en ung, uskyldig og når det gjelder det kjønnslige tydeligvis meget uforberedt pike og en sjøkaptein med atskillig mer og håndfast livserfaring bak seg, smerten over mannens utroskap og den påfølgende skilsmissen har satt dype spor etter seg i Amalie Skram forfatterskap. Denne perioden i hennes liv gav støtet til hennes debutroman,Constance Ring, dannet bakgrunn til den senere ekteskapsromanen, Forrådt, gav inspirasjon til novellene "Bøn og anfægtelse" og "Knut Tandberg", og gjenspeiles også, direkte eller indirekte, i verk som romanen Lucie og skuespillet Agnete.

Men den egentlige årsaken til dette ekteskapet, det var, kan man med stor sikkerhet anta, farens svik og den skyggen det kastet over den forlatte familien. Den kjærligheten og sympatien forfatterinnen skildrer både den unge og den voksne Sivert med i bøkene om Hellemyrsfolket, røper hennes forhold til faren, og det er gode grunner til å tro at det som drev henne til å fullføre verket, det må ha vært et indre, bevisst eller ubevisst, behov i henne for å prøve å forklare hva årsaken til dette sviket var – forklare og forstå det. Derfor må hun ta utgangspunkt i sin egen generasjon, Fie og Severins opplevelse av foreldrene, men hun må også grave seg tilbake i farens liv, til hans foreldre og til syvende og sist til besteforeldrene, Sjur Gabriel og Oline. Jo lenger tilbake i tiden hun beveger seg, desto friere står hun, dikterisk. Derfor er Sjur Gabriel utvilsomt den mest oppdiktede av de fire bøkene. Jo nærmere hun kom sin egen tid, desto vanskeligere ble stoffet å filtrere. I lyset av denne tragiske, sentrale opplevelsen i hennes liv – farens flukt og moren som organiserte det ulykkelige ekteskapet med Müller – må også nidportrettet av "moren", Petra, i Avkom leses. Et beiskere morsportrett finnes ikke i norsk litteratur, knapt nok i verdenslitteraturen. Så mørkt er det, at det må ha hatt sine dypereliggende årsaker, og nettopp disse årsakene er det en nærlesning av sammenhengen mellom bøkene om Hellemyrsfolket og Amalie Skrams eget liv fører oss på sporet av.

"I alle mine bøger har jeg skildret mest det uædle, det stygge og hæslige og råe. Fra begynnelsen av fordi alt dette stygge forfærded mig så dypt, vakte min avsky og harme," skriver Amalie Skram om det som drev henne til å skrive. Slik formulerer hun noe som minner om et litterært program: "Senere fordi jeg lærte at forstå, at være medlidende... Ond udrydder aldri ondt, men godt kan undertiden få magt med ondt. Derfor synes jeg at ingen skal skrækkes tilbage for nogetsomhelst af det, man kalder afskyeligt, lastefuldt hos mennesker. Se sandheden frit i øjnene, forstå, forstå og være mild."

Dette er arven fra Amalie, som vi alle sitter med mellom hendene, hver gang vi griper etter en av hennes bøker. Det finnes en innlevelse, en evne til medlidenhet og forståelse i disse verkene, som får dem til å leve og vibrere i oss, hundre år etter at de ble til. Det er en evne til å solidarisere seg med sine personer, leve seg inn i deres skjebner, med dette dobbelt utgangspunkt, å se sannheten fritt i øynene og samtidig forstå, forstå og være mild, som gjør at få dikterjubileer, om noen, synes mer aktuelle og riktigere enn det vi i disse dager feirer, Amalie Skram til ære.

Gunnar Staalesen

(BT. 24. august 1996)