Vi som husker sist Brann tok gull, er de samme som husker Kniksen. Det å ha sett Kniksen spille da han var på det aller beste, har satt slike bilder på harddiskene våre at det er vanskelig selv for årets helter å leve opp til det.

Men det var i en helt annen tid, da både fotballen og mye annet så ganske annerledes ut enn det gjør i dag. De aller fleste på Brannlaget var barnefødt mellom de syv fjell, og kom de fra Trøndelag eller Horten, var det fordi de gikk på skole eller avtjente verneplikten i Bergen. De tre sesongene fra 1961 til 63 ble Branns "andre gullalder", og det skal innrømmes, de hadde ventet lenge på den, den gangen også.

I dag består de fleste på Brannlaget av godt betalte yrkesspillere, noen vil hevde for godt betalte. Dengang bestod laget av folk som var i jobb, gikk på skole eller var i marinen. I dag kan en rimelig talentfull fotballspiller vende hjem fra en karriere i utenlandske proffklubber og telle millioner resten av livet. Kniksen kom hjem fra Skottland i 1971 og fikk seg jobb som kasserer i Fiskernes Bank. Verden så ganske forskjellig ut fra slik den er i dag. Og vi var alle mye, mye yngre selvsagt, vi som husker Kniksen.

Jeg husker godt at noen klassekamerater med fotballinteresserte fedre allerede i 1960 snakket høylydt på skoleplassen ute på Nordnes om noen fabelaktige nye fotballspillere der oppe i Søndre bydel, på Stadion. Kniksen og Pesen het de, og ingen hadde problemer med å forstå de navnene. Det tok ikke lange tiden heller, før de var blitt så legendariske at alt som kunne krype og gå søkte til Stadion når Kniksen og Pesen spilte. Og de var ikke alene. Trygve Andersen med norsk fotballs kraftigste brystkasse, den målsultne Jollen, elegante Odd Oppedal og solide stoppere som Svein Kalsaas og Konrad Larsen, de var alle med på å gjøre Brannlaget fra første halvpart av 1960-tallet til et av de beste gjennom tidene. Og de skarret på r-ene, hele gjengen. Men ikke til forkleinelse for en eneste en av dem: det største talentet av dem alle var og ble Roald Kniksen Jensen fra Eidsvågneset. Ja, folk på min alder vil aldri gi oss på det at han var tidenes største artist på norske fotballbaner. Glem Harald Berg, Tom Lund og Per Bredesen, og Ole Gunnar Solskjær er ikke engang i nærheten. Kniksen var den største, gjennom alle tider. Vi som så ham herje på Stadion de fjerne årene da Brann sist gang tok gull, vet det.

På A-laget til Brann debuterte han som 17-åring i 1960, og allerede samme år var han med på å slå svenskene 3-1 på Ullevål i en kamp som har gått over i historien. Ingen som har sett det, kan la være å bli sjarmert av intervjuet med Kniksen og Pesen på Sportsrevyen når de med vannkjemmet hår, solen i øynene og sjenerte over denne voldsomme interessen skal prøve å fortelle hva det er de holder på med, der borte i Bergen, som har skapt slike talenter. De var kjuagutter på skjermen, og de var kjuagutter på banen.

Å se Kniksen få ballen på midtlinjen og drible seg mot motstanderens mål, forbi en, forbi to, forbi tre, fire, fem … Til slutt stod åtte motstander og måpte før han elegant sendte ballen over til Pesen, som bare dundret den i mål, om han da ikke avsluttet selv, noe han har gjort like mange ganger som Torstein Helstad, inntil årets sesong … Det var noe lekent og lystig over Kniksens uovertrufne artisteri der ute på banen som jeg aldri har sett siden, aldri så overbevisende, aldri så gjennomført. Og jeg var der, da de tapte 1-0 for Fredrikstad i semifinalen i 1961, en av de 24.800 tilskuerne som ennå utgjør publikumsrekorden på Stadion. Jeg var der, året etterpå, da de avgjorde maratonserien ved å slå Fredrikstad 4-1. Jeg var der da de vant serien i 1963, som i 1962; men dessverre, jeg var der også da de tapte 1-0 for Raufoss i 1964 og rykket ned …

Kniksen drog til Skottland og ble stor i Hearts. Først i 1971 var han tilbake på Stadion og fikk med seg cupmesterskapet i 1972 før han la opp. Men fotballen sparket han ikke bort. Da han døde så altfor tidlig, i 1986, var det på banen med mange av sine gamle lagkamerater fra storhetstiden.

Selv møtte jeg Kniksen ved et par anledninger i 1973, da han var "fagkonsulent" på Den Nationale Scene under prøvene på Odd Selmers fotballstykke, Spill. Sammen med Vidar Sandem, dengang skuespiller på DNS, nå teatersjef på Det norske Teatret, var jeg ute og intervjuet ham til teatrets programhefte, på et møterom i Fiskernes Bank, der han hadde sin sivile jobb. Både Vidar og jeg var like høytidsstemte. Her skulle vi ut og snakke med Kniksen! Tidenes norske fotballegende … Og hva møtte vi? En kar som fremstod like sjenert og beskjeden som på det legendariske fjernsynsintervjuet fra 1960, en fyr med selvironi og humor og uten de aller minste primadonnanykker. På banen kunne han være en kruttønne når han ble sparket ned og satt frimerke på; hvem glemmer vel Anders Svela og Frigg-kampen i 1962? Privat fremstod han som en kjernekar, klok og ettertenksomt og med et skjevt smil til sin egen udiskutable berømmelse.

Men altså, 1963 … Sett i perspektiv, 44 år senere, virker det som en evighet siden dengang. Skal vi være ærlige, er det en evighet siden. Mye har skjedd, ute i den store verden, her i lille Norge og på Stadion. Det har gått opp, og det har gått ned. Millioner av kroner har skiftet eiere. Spillere har kommet, og spillere har dradd sin vei. Trenere med enda større hastighet, helt til nå.

Men nå er vi der igjen. Endelig. Brann har vunnet serien. "Gullet e kommet hem, hem igjen te Bergen," som om det aldri hadde vært borte.

All ære til østlendinger, islendinger, en skotte, en afrikaner, en amerikaner og et par-tre hordalendinger som har vært med på å ta gull i år. (Og Husekleppen skarrer, gjør han ikkje?) Det er dem og oss alle vel unt!

Festen i byen blir nok mye større nå, med en million i gullgave fra byrådet. Det er definitivt andre tider. For også på det viset var vi mer beskjedne dengang; vi som husker Kniksen …

(I BT's "gullmagasin", 23. oktober 2007, i anledning Branns seriemesterskap.)