Ola Prestmo prøver i BT 01.02 å gi et svar på mitt spørsmål i avisen 26.01. Jeg kan ikke se at han gir noe svar, eller også har han misforstått spørsmålet. I alle fall har vi en ulik definisjon av begrepet solidaritetsfølelse. For meg omfatter dette også det å være med på å ta et felles løft for de fellesgoder vi bør ha rett på i et moderne samfunn. Det minste man må ha for at et samfunn skal fungere praktisk er helsevesen, skole og utdanning fra barnehager til høyskolenivå og offentlig kommunikasjon. Dette må vi alle være villige til å betale for, enten vi er daglige brukere av det eller ikke.

Man må ikke gjøre debatten rundt Bybanen til et spørsmål om bompenger eller ikke. Bompenger kommer bergensere og andre på Vestlandet til å betale i årevis fremover i alle fall, for å bekoste ulike veiløsninger, broer og tunneler. Bybanen i Bergen utgjør bare en liten del av dette regnestykket, og det blir feil å tro, som noen later til å gjøre, at hvis det ikke blir noen bybane, så blir det heller ingen bompenger.

Det er synd at ikke Ola Prestmo og andre bybanemotstandere var til stede på den store kollektivkonferansen Bergen kommune arrangerte 27.01. Om man ikke var bybanetilhenger før, ble man det i alle fall da. Her ble nemlig hele tallmaterialet bak bybaneprosjektet lagt frem, inkludert konsekvensanalyser om planene skulle bli skrinlagt. Konklusjonen er enkel: Det er bare Bybanen som gir de nødvendige løsningene på det trafikkmessige kaoset Bergen ellers på vei mot i årene frem mot 2015. Og her snakker vi ikke bare om forurensningsproblematikk. Innenfor overskuelig fremtid er sannsynligvis utslippene fra biltrafikken redusert til et minimum i alle fall. Det store problemet er plassen. Det er rett og slett ikke plass til alle disse bilene i denne trange byen, hvis hver eneste byborger skal kjøre sin egen bil til og fra arbeidsplassen sin. Det samme problemet rammer bussene. Erfaringer fra andre land viser at selv med egne busstraseer ender bussene i kø inn mot sentrum. Alternativet er enkelt, og atskillig rimeligere: en bybane.

På konferansen la Patrick Morbois fra Lyon frem en rapport fra en rekke mellomstore franske byer, alle på størrelse med Bergen, pluss-minus. Erfaringene var utelukkende positive. Overgang til bybane hadde i alle disse byene ført til at et større andel passasjerer benyttet seg av kollektiv trafikkmidler (også buss!) enn tidligere, luftforurensningen var redusert kraftig, bybildet var mer attraktivt og som en følge av dette var det økt omsetning og handel i tidligere trafikkbelastede strøk av byene. Interessant var det å notere seg at også trafikketaten i Oslo nå går inn for å oppgradere trikken etter delvis samme mønster som bybaneprosjektet i Bergen, for å oppnå en hurtigere, mer effektiv og langt mer miljøvennlig trafikkavvikling.

Når man så tar inn over seg at rundt 50 prosent av Bergens befolkning bor langs aksen Sentrum-Ytrebygda, som er første fullførte linje på den planlagte bybanen, i gang- eller sykkelavstand fra banen, og at hele 70 prosent (!) av arbeidsplassene i byen befinner seg langs den samme strekningen, da ser man hvilken fordel det vil være for hele bysamfunnet, så snart første byggetrinn av Bybanen er på plass.

Dette vil frigjøre kapasitet på veiene til varetransport og annen nødvendig bilkjøring og gjøre livet lettere for alle som bor i Bergen. Det var med glede man på konferansen kunne konstatere at det blant dagens bypolitikere er bred politisk enighet om at Bybanen er en helt nødvendig bestanddel av Bergensprogrammet. Noe alternativ finnes rett og slett ikke, om man da ikke vil legge hele byen under betong, med begredelige resultater for ettertiden.

Gunnar Staalesen

(BT, 3. februar 2005)