Raymond Chandlers magiske penn

Med jevne mellomrom blir kriminalforfattere spurt om hvem deres egne favoritter innenfor sjangeren er. Jeg tar neppe munnen for full om jeg antar at de aller fleste vil nevne Raymond Chandler blant de første. Selv gjør jeg det uten å tenke meg om engang.

Chandler representerer et vannskille i kriminallitteraturen, en av de sentrale merkepelene på linje med Arthur Conan Doyle, Agatha Christie og Sjöwall & Wahlöö. Det som skiller Chandler ut fra det store flertallet av hans kolleger er det samme som gjør Shakespeare til et av verdenslitteraturens største navn: språket. Selv om jeg antar at han skrev det meste på skrivemaskin, må det være lov å bruke betegnelsen “magisk penn” om måten han skrev på.

Chandlers posisjon blant kolleger og etterfølgere som “kriminallitteraturens Shakespeare” ville han nok vært meget fornøyd med selv. Leser man hans brev, mange av dem utgitt i bokform, ser man at det var nettopp så høyt hans egne ambisjoner gikk. Han flyttet for alvor kriminallitteraturen fra å være ren “entertainment” til et helt annet, litterært nivå.

Det er den språklige virtuositeten som gir ham denne posisjonen. De syv romanene om Philip Marlowe er både fartsfylte og spennende, spekket med dramatiske situasjoner, cliffhangere og drevne dramaturgiske grep fra en mester i faget. Dialogen er vittig og treffsikker og slutter aldri å underholde, selv etter mange gangers gjenlesning. Bøkene er skrevet med en språklig presisjon, uforglemmelige metaforer og med både vidd og sarkasme på en måte som få – om noen – har tatt ham etter. Det er den mørke poesien i teksten som gjør sammenligningen med forfatteren av Hamlet og Macbeth så naturlig.

Men før han skrev sin første roman hadde han en læreperiode, der han lekte seg frem til det som skulle bli den endelige formelen. Han skrev sin første kriminalfortelling, “Blackmailers don’t shoot”, i 1933, 45 år gammel.  Til sammen skrev han rundt tredve kortromaner eller lange noveller, mange av dem publisert i det legendariske pulpmagasinet Black Mask.

Tre av disse fortellingene står på trykk i denne boken: “Un tueur sous la pluie”, “Bay City blues” og “Déniche la fille”. Alle disse kom først ut i bokform etter forfatterens død, fordi han selv regnet dem som det han kalte “kannibaliserte”. Med det mente han at han hadde brukt elementer fra dem som grunnlag for flere av romanene. Den drevne Chandler-leser vil ikke ha noen problemer med å gjenkjenne noe av hovedintrigene i tre av romanene her: “Un tueur sous la pluie” finner man i The Big Sleep, “Bay City blues” i The Lady in the Lake og “Déniche la fille” i Farewell, my lovely.  

Vil man studere hvordan han gjør dette, er det mulig å finne avsnitt fra kortromanene og sammenligne dem med tilsvarende avsnitt i romanene. Da ser man hvordan forfatteren har vokst i mellomtiden. Han har bygget ut teksten, bruker mer tid på personskildringer og beskrivelser, og han legger inn enda flere av det som er hans språklige kjennemerke fremfor noe: de fantasifulle og ofte svært morsomme metaforene. Det er sjelden man ler høyt når man leser en kriminalfortelling. Når man leser Chandler, gjør man det ofte, og med god grunn.

I disse tre fortellingene fremstår kanskje Chandler som enda mer “hardkokt” enn senere i forfatterskapet. I Black Mask og de andre pulpmagasinene var kravet til høyt tempo og hyppige skuddserier stort. Lik stables på lik, og det er ikke mange hvilepauser mellom slagene. Ikke desto mindre merker man forfatterens klo her også. Sitt mesterskap kunne han ikke skjule for noen, selv når han skrev på bestilling. Metaforene, dialogen – det er der alt sammen, bare enda mer konsentrert. De kan nytes den dag i dag, åtti år etter at de ble skrevet, og de har ikke tapt det aller minste av smaken.

God fornøyelse!                                                      

Gunnar Staalesen

 (Forord til ny fransk utgave av Un tueur sous la pluie (Killer in the rain), Gallimard Folio Policier, 2016)