I et ofte sitert og flere ganger gjenopptrykket essay fra 1976, "Den dialektiske detektiv", trekker forfatteren Kjartan Fløgstad tydelige forbindelseslinjer mellom de såkalte jakobinske tragediene og den moderne, hardkokte kriminalfortellingen. Fra 13. september av står en av de mest typiske av disse tragediene, "Hvite djevler" av John Webster, på Den Nationale Scenes repertoar, noe som gjør det fristende å hente frem igjen både Fløgstads essay, annen litteratur om emnet og – sist, men ikke minst – stykket selv, i Per Bronkens fremragende gjendiktning – for å se om Fløgstad har rett, godt og vel tyve år senere.

Websters drama (første gang trykket i 1612) går inn i en tradisjon som hadde vokst seg sterk på slutten av 1500-tallet innenfor britisk teater: Tragedies of Blood eller Revenge Tragedies, altså tragedier om blod og hevn. Dette var datidens "hardkokte" underholdning, spilt parallelt med kjærlighetstragedier og mer eller mindre grovkornete komedier. Typisk for mange av stykkene fra den tiden – slik vi også kjenner det fra Shakespeare – er blandingen av flere stilarter, "høy" og "lav", høystemt poesi og folkelige grovheter side om side; et dramaturgisk grep som hadde til hensikt å holde hele publikums interesse fanget hele tiden, fra de dyreste plassene til de billigste. I en tid som manglet masseproduksjon av hefter eller bøker, var det gjøglerne på markedsplassene og de omreisende teatertruppene som stilte folks behov for underholdning og avkobling, og allerede dengang var det slik at få sjangere sikret publikums begeistring mer enn den som handlet om unaturlig død, sjalusi, maktkamp, drap og hevn. "Dette var ei apokalyptisk tid," skriver Fløgstad, "lik vår, med store oppdagingar og ukontrollert utvikling, prega av stor sosial og ideologisk uro, og eit allment medvit om ‘krise’. Hemnskodespel hadde, som kriminalromanen, eit massepublikum, og var på sitt beste stor kunst."

Det første av disse stykkene var "The Spanish Tragedy" av Thomas Kyd, fra 1594, og forbildet var den romerske tragedieforfatteren Seneca, som nettopp på slutten av 1500-tallet for første gang var blitt oversatt til engelsk. Det er et drama som flyter over av blod og hevn, og gir slik navn til hele tradisjonen. Det mest kjente dramaet blant hevntragediene er imidlertid Shakespeare’s "Hamlet", et av verdenslitteraturens største mesterverk og folkeeie den dag i dag, snart fire hundre år etter at det ble skrevet. Også det dramaet ender som skikken tilsa: med de fleste av stykkets hovedpersoner liggende død på scenen. For disse stykkene hadde ikke bare underholdningsverdi. Skuespillene skulle også fungere som moralistiske lærestykker, der heller ikke blodhevn viser seg å være den rette veien å gå. Derfor var da heller ikke handlingen i stykkene lagt til England, men til et historisk Danmark eller – som oftest – de latinske landene, Spania og Italia, land som hadde ry på seg for å være bebodd av temperamentsfulle, hevngjerrige og svikefulle individer.

Parallellene til moderne underholdningsindustri er ikke vanskelige å se. Det moderne hevndrama, plassert i Italia (eller i alle fall i italienskættet miljø), finner vi innen både bøker, film og tv-serier fra gangster- eller mafiamiljø. Typiske eksempler er "Gudfaren", både i bokform og på film, og den NRK-aktuelle (sjette!) tv-serien om den italienske mafiaen, under fellestittelen "Fangarmer". Går vi til den hardkokte kriminalromanen, finner vi at handlingen svært ofte finner sted i den moderne underholdningsverdens "glitterby" over alle, Hollywood, et fjernt, eventyraktig land, der kolossale herskapshus skinner kritthvitt i den sterke solen, menneskene er depraverte og pengegriske, alt kan kjøpes for penger – kjærlighet, erotikk, makt – og der korrupsjonen hersker. Den store forskjellen var at Kyd, Shakespeare og Webster diktet om "steder langt borte"; Raymond Chandler rapporterte fra en verden han selv hadde utenfor stuedørene sine – ja, selv hadde vært en del av.

At den britisk utdannede Chandler kjente sine "forgjengere", kan det ikke herske noen tvil om. Det er neppe en tilfeldighet at han gir sin definitive detektivskikkelse etternavnet til en engelsk dramatiker fra samme periode som Kyd og Shakespeare: Marlowe. Og hva med den typiske hardkokte replikken, vittig og dobbeltbunnet? Har ikke den sin forgjenger i de elisabethanske og jakobinske dramaenes ordspill, ofte med seksuelle konnotasjoner? Det mest typiske "blod- og hevndramaet" innenfor den såkalte hardkokte skolen, er det imidlertid Dashiell Hammett som står for. Hans roman "Red Harvest" (1929) forteller om en kynisk detektivfigur som kommer til en amerikansk by, der han – som helten i en hvilken som helst Clint Eastwood-film – setter byens to sterke gangstermiljøer opp mot hverandre, med et gigantisk blodbad som resultat.

Hevndramaene knytter seg på et annet vis også til den klassiske kriminalfortellingen, der selve den praktiske utførelsen av mordet blir et viktig element. I sin introduksjon til Penguin-utgaven (1965) av "Hvite djevler", sammen med Tourneur’s "The Revenger’s Tragedy" og Middleton’s "The Changeling", en introduksjon Fløgstad henviser hyppig til i sitt essay, viser Gamini Salgado hvordan beskrivelsen av de tekniske hjelpemidlene – et forgiftet maleri i "Hvite djevler", en forgiftet hodeskalle i "The Revenger’s Tragedy" – har samme funksjon som beskrivelsen av James Bonds utstyrskoffert (og vi kan legge til: hans mange biler) i bøkene og filmene om agent 007, "med rett til å drepe".

Om John Webster (ca. 1580 – ca. 1638) vet vi omtrent ingenting. Han forbindes med en liten håndfull dramaer, delvis fra egen hånd, delvis i samarbeid med andre. Det er i første rekke to stykker som har overlevd hans egen tid: "The Duchess of Malfi" og "Hvite djevler", som spilles for første gang i Norge på DNS nå, selv om Per Bronkens oversettelse forelå allerede tidlig på 1980-tallet.

"Hvite djevler" (eller "The White Devil", som originaltittelen lød) har et utgangspunkt som kunne vært hentet fra et hardkokt tabloidmiljø. Det bygger på et drama fra virkeligheten, en av tidens mest omtalte drapssaker, stedfestet til Italia, allerede herostrastisk berømt gjennom Borgia-slektens legendariske giftdrap. Det hadde funnet sted omtrent tretti år tidligere, men Webster diktet selvsagt fritt videre på de autentiske skikkelsene, hvorav hertugen av Bracciano, Orsini, og den venezianske kurtisanen Vittoria Corombona var de mest kjente. Den sentrale motoren i intrigen, Flamineo, er preget av Machiavellis beske og desillusjonerte menneskesyn, og bruker sitt raseri og opprør over egen fattigdom til å opptre som hallik for sin søster og tilrettelegger av drap, før gjengjeldelsens sverd vender seg mot ham selv og hans høst blir like rød som den Dashiell Hammett skildrer tre hundreår senere. Sjalusi, begjær og hemningsløse drifter er elementer som er med på å fargelegge fortellingen, men først og fremst har "Hvite djevler" det til felles med både Hammett, Chandler og de andre store navnene fra den hardkokte skolen, at det avdekker korrupsjon og svik i det som skulle være samfunnets lederskap og elite – ikke engang den nyvalgte paven går fri i dette etsende og mørke bildet av maktkamp og rivalisering, en strid som bare kan føre til én slutt: død og undergang.

"I forlenginga av denne tradisjonen," skriver Fløgstad, "er det også at den moderne kriminallitteraturen høyrer heime, som eit hardkokt bevis på at skillet mellom populær underhaldning og absurd desperasjon i mange tilfelle er nesten usynleg," et utsagn som neppe er blitt mindre aktuelt i dag enn da det ble skrevet. Det går et blodspor gjennom litteraturhistorien fra Shakespeare til Chandler og fra Webster til Hammett, som gjør "Hvite djevler" til en annerledes og kanskje langt mer dyptgripende utfordring i dag enn da det første gang ble spilt, i Jakob I’s England.

Gunnar Staalesen

(Trykket som kronikk i Bergens Tidende, under tittelen "Blodsporene i litteraturen")