1. november 1902 ble Johan Nordahl Brun Grieg født. Vi kjenner ham som Nordahl Grieg. I dag markerer Den Nationale Scene hundreårsjubileet for hans fødsel, med et jubileumsprogram på Småscenen.

På den bergenske forfatterhimmel er det bare Amalie Skram som kan måle seg med Nordahl Grieg i betydning og format, og dessuten Ludvig Holberg, hvis vi i en sammenheng som dette skal regne også ham som bergenser. Felles for alle tre er at de har et internasjonalt spenn i sin diktning, de er kosmopolitter mer enn bergensere, og det er slik sett bare et tilfeldig sammentreff at de alle tre opplevde sine barneår her i byen. Det er med andre ord en stor norsk forfatter vi minnes, her foran Nordahl Grieg-statuen i dag, 30. november 2002.

Ingenting er mer naturlig enn at Den Nationale Scene markerer dette jubileet.

Nordahl Grieg hadde alltid et spesielt forhold til teatret i sin hjemby, og det var i samarbeidet med Hans Jacob Nilsen hans talent som dramatiker for alvor ble forløst, med oppsetninger som Vår ære og vår makt, Men i morgen - og Nederlaget (tre år på rad, i 1935, 1936 og 1937). Hans beste skuespill,Vår ære og vår makt og Nederlaget, er grunnsteiner i moderne norsk dramatikk. Nordahl Grieg fornyet norsk scenekunst med de grepene han hadde hentet fra film og russisk teater: med storslåtte scener og brå, kontrastfylte klipp, som den berømmelige "Øs, øs"-overgangen fra salongen på Hotel Norge til livbåten i Vår ære og vår makt. Selv om det var samtidsdramatikk, skrevet med utgangspunkt i sin egen tid, har disse stykkene sin udiskutable aktualitet i dag også.

Det går en linje fra Ibsens Samfundets støtter over Vår ære og vår maktfrem til den måten vi også i våre dager ser at sikkerhetsbestemmelser settes til side for å skaffe hurtigst mulig fortjeneste. Det er nok å minne om den tragiske skjebnen til nordsjødykkerne under det norske oljeeventyret fra 1970-tallet og frem til i dag. Nederlaget ble sist spilt på DNS i 1994, med overbevisende kraft. Spørsmålene dette dramaet stiller, er eviggyldige. I store deler av verden – også i vårt, tilsynelatende så fredelige land – stilles det fremdeles spørsmål om hvor mye terror behovet for en politisk omveltning skal kunne tillate seg. Hva koster friheten, og hvem lider til syvende og sist det egentlige nederlag?

Det stod alltid diskusjon om Nordahl Grieg, og det er slik sett et ledd i en helt naturlig jubileumsmarkering at det også i høst har oppstått en aldri så liten debatt omkring hans forfatterskap, hans liv og død. Hans første roman,Skibet går videre fra 1924, vakte like stor forargelse som Amalie Skrams "To Venner" i sin tid

hadde gjort, på grunn av sin friske og sannferdige beskrivelse av livet på de store verdenshav, en virkelighet begge forfatterne ved selvsyn hadde observert. Senere var det hans politiske tilholdssted på ytterste venstre fløy som vakte forargelse. Nordahl Grieg var en rastløs sjel. Han følte seg like mye hjemme i Oxford som på Finnmarksvidda. Han drog til Kina og Moskva, observerte den spanske borgerkrig på nært hold – og skrev om det, alt sammen. Av overbevisning havnet han i kommunismen, så sterk overbevisning at han forble i stalinismen lenger enn de fleste av sine politiske trosfeller.

Hans respekt for hovedstadens åndsliv var da heller ikke særlig stor. Velkjente er hans strofer til Johanne Dybwad:

Graa ligger Oslo bak skodden! / Bak dimmede, matte glass
flyter det store akvarium / svømmer det norske parnass…

Han gav ut sitt eget tidsskrift, Veien Frem, der han førte en kontinuerlig kampanje mot all reaksjonær politikk, i første rekke nazismen, og det var en selvfølge at han meldte seg til tjeneste i april 1940, ble med gulltransporten til England, og derfra skrev noen av sine mektigste dikt, som åndelig kveik til motstandskampen hjemme i Norge. Mange av linjene har vi med oss den dag i dag, som nasjonal bagasje:

I dag står flaggstangen naken / blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen / vet vi hva frihet er …

Han omkom over Berlin natten til 3. desember 1943.

Hva som ville vært Nordahl Griegs skjebne, om han hadde overlevd krigen, er det ingen gitt å si. Den kalde krigen ville vært like tung for ham å oppleve som den ble for mange av hans åndsfrender. Man tar vel neppe munnen for full om man antar at han også i denne striden ville plassert seg på de rammedes side, i solidaritet med de svake og undertrykte. Én ting er jeg iallfall hundre prosent sikker på: Han ville aldri stemt på Fremskrittspartiet!

Det er med stor respekt for en av det tyvende århundres viktigste norske diktere jeg med dette legger ned en krans ved Nordahl Grieg-statuen, til minne om hundreårsdagen for hans fødsel.