Den aller første kriminalromanen jeg leste, med unntak av et uvisst antall bøker om Hardyguttene, var Arthur Conan Doyles Hunden fra Baskerville, en av de klassiske fortellingene om Sherlock Holmes, mesterdetektiven fra London som løste et hvert mysterium i hovedsak ved hjelp av den deduktive metode, sittende i sin lenestol i Baker Street, røkende sin pipe og i dyp og fortrolig samtale med sin trofaste partner og biograf, Dr. Watson, like enkel i hodet som alle oss lesere – og like imponert hver gang Holmes kom frem til løsningen på mysteriet. Senere leste jeg resten av romanene og en lang rekke noveller om Sherlock Holmes. Holmes var den første av de store detektivene. Mange vil den dag i dag hevde at han var den største. Med sin "Deerstalker"-lue og sitt forstørrelsesglass er han like gjenkjennelig som Donald Duck og Mikke Mus, og hans "leilighet" i Baker Street blir årlig besøkt av tusener på tusener av nåtidige beundrere.

Men det var ikke slike kriminalromaner jeg kom til å skrive. Senere leste jeg alle de store klassikerne: Agatha Christie først og fremst, men også Dorothy L. Sayers, Quentin Patrick, Erle Stanley Gardner, Georges Simenon – for ikke å nevne de talløse Knut Gribb-historiene i Detektivmagasinet før det gikk inn. Men det ble heller ikke slike kriminalfortellinger jeg selv kom til å bidra med.

Det var først som voksen leser, på slutten av 1960-tallet, jeg fikk øynene opp for at kriminallitteratur faktisk kunne være noe mer enn bare harmløs – om enn spennende – underholdning. Det var Gyldendal Norsk Forlags legendariske krimserie Den svarte serie, redigert av Sigmund Hoftun, supplert av blant andre Nils Nordberg og Tor Edvin Dahl, som åpnet øynene for meg – og ganske sikkert mange andre også. I denne serien ble de for første gang introdusert på norsk, det svenske forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö. Med sin serie om Stockholmspolitimannen Martin Beck, påbegynt med Roseanna i 1965 og avsluttet ti år senere med Terroristene, demonstrerte de at kriminalromaner også kunne brukes til å sette kritisk lys på det samfunnet de (og vi) levde i, for deres (og vårt) vedkommende det skandinaviske velferdssamfunnet slik det hadde vokst frem etter siste krig; og det gjorde de med en serie ytterst velskrevne og for de flestes vedkommende meget velkomponerte politiromaner. I kjølvannet av Sjöwall og Wahlöö debuterte hele den første bølgen av nye kriminalforfattere i Norge: David Torjussen (dvs. Tor Edvin Dahl), Jon Michelet, Fredrik Skagen, Kim Småge, jeg selv …

Men egentlig ble det ikke slike kriminalromaner jeg kom til å skrive heller. For gjennom Den svarte serie oppdaget jeg også Ross Macdonald, den tredje i arvefølgen av de store amerikanerne, alle privatdetektivforfatteres farsfigurer: Dashiell Hammett, Raymond Chandler (krimlitteraturens Shakespeare) og altså Ross Macdonald, representert ved etterforskerne Sam Spade (og Continentaldetektiven), Philip Marlowe og Lew Archer. Disse detektivene fikk sin fjerne norske fetter i 1977, da den aller første boken om Varg Veum kom ut, Bukken til havresekken.

Hva var da så fascinerende med denne sjangeren, og hvorfor har jeg fortsatt med å skrive slike bøker i snart tretti år? Først og fremst dette: Kriminalromanen er den perfekte sjangeren for å presentere en tett og troverdig analyse av den tiden og det samfunnet vi lever i; tett, fordi kriminalfortellingen nesten alltid går i nærbilde av eksteriører og interiører, klesdrakt og hårfasonger, rekvisitter folk omgir seg med, kommunikasjonsmidler, musikk og talemåter, kort sagt den hverdagen folk flest befinner seg i, før bokens dramatiske handling med ett bryter inn i den og skaper ubalanse (og ubalanse – eller konflikter – er det all diktning er skapt av, fra tidenes morgen); troverdig, fordi etterforskerens leting etter svaret på gåten, oppklaringen av forbrytelsen, er den røde tråden forfatteren trenger for å føre fortellingen opp og ned gjennom samfunnslagene, inn og ut av de ulike miljøene, frem og tilbake i tiden. Et verktøy som skapt for analyse. Mens altfor mange andre forfattere er opptatt av loet i sin egen navle, har kriminalforfatterne blikket rettet opp og utover, mot det samfunnet de lever i. Det de observerer der, ønsker de å formidle til flest mulig, og derfor gjør de det innenfor den sjangeren erfaringen har vist at når frem til det største antall lesere, spenningsromanen i alle sine avskygninger.

Derfor skriver vi slike bøker. Derfor gjør iallfall jeg det.

Gunnar Staalesen

(Artikkel i demo-2/04, utgitt av studentorganisasjonen Rød Front, med støtte fra Studentsamskipnaden i Oslo.)