Du kan bli forvirret av mindre. Først lå baren i femte. Så falt den ned til andre – i nabohuset. Og nå er den kommet bort i gamlehuset igjen. Og der oppe som kontoret mitt har vært, er det blitt hotellværelse.

Det kan være alderen, selvsagt. Eller også har jeg tilbrakt for mange timer på barkrakken hos Hans Bru & Co …

Navnet er Veum. Varg Veum. Jeg er privat etterforsker, den billigste du kan kjøpe, men den dyreste du kan få slengt etter deg. Jeg løser dine problemer, fra de enkleste, som det å finne hunden din når den har rømt hjemmefra, til de mest kompliserte, som det å fortelle deg hva meningen med livet er. Alt jeg krever, er at du betaler honoraret mitt. Det kan da ikke være for mye? Eller?

Bergen by night er en svart-hvit-film fra 1940-tallet, en egenprodusert film noir med værgudene som dekoratører. En by for detektiver. Ingen steder er natten svartere, neonlyset grellere og brosteinen mer skimrende av regn. Bergen er de trange smauene og de mørke bakgatenes by, de skjeve fortauene og de hulkende avløpenes by, befolket av menn med notisbøker på innerlommen og kvinner med regndugg i håret. En by for blondiner. Tilbringer du en aften på et bedre spisested, kan det koste deg en månedslønn, selv uten forrett. Bestiller du en drink i baren, går det meste tilbake til staten. En by for mysterier.

Kontoret virket ekstra isolert på en dag som denne. Det firkantete rommet med det store skrivebordet uten annet enn en telefon på, med arkivskapene uten stort mer enn luft i, var som et avlukket lite hjørne av universet, et sted de plasserte glemte sjeler, mennesker med navn ingen lenger husket. Jeg hadde hatt én telefon hele dagen. Det var fra en eldre dame som ville ha meg til å finne puddelen hennes. Jeg svarte at jeg var allergisk mot hunder, og spesielt pudler. Hun snøftet forarget og slengte på. Jeg er slik: jeg selger meg dyrt.

Navnet er Veum. Varg Veum. Men jeg jager aldri i flokk.

I begynnelsen var kontoret, og på kontoret satt jeg. Jeg hadde bena på skrivebordet. Skrivebordet var ryddig og oversiktlig. Til venstre lå det en bunke med regninger. Til høyre lå det jeg hadde av kontanter: to kroner og femti øre. Ved siden av dette beløpet stod en telefon og lurte på hvordan den skulle få lurt pengene fra meg. I et hjørne av rommet stod et arkivskap. Det var tomt. På den ene veggen hadde jeg en veggsafe. Den inneholdt det eneste jeg hadde av verdier: en bankbok med en nødkonto bestående av kr. 503, 75. Den doble døren inn til det tomme venteværelset stod på gløtt. Men ingen kikket inn.

Kontoret lå ved enden av en lang, støvete korridor. Jeg hadde overtatt det etter en allmennpraktiserende lege som ikke hadde kunnet skrive ut noen resept mot sin egen død. Luften i rommet var ennå stinn og tung av en mannsalders sorger og bekymringer. Kontoret lå i fjerde etasje, og det eneste som hindret meg i å dø av kjedsomhet, var utsikten.

Ingen oppsøker privatdetektiver mandag morgen. De fleste venter til tirsdag.

Det var det året Saigon kapitulerte og det kom forbud mot å reklamere for alkohol og tobakksvarer i Norge. FN hadde erklært året som internasjonalt kvinneår, og det var få menn som vågde seg utendørs uten fotformsko og fløyelsbukser. The Marlborough Man møtte veggen, på alle mulige måter.

Det hadde vært et omskiftelig år, selv til mitt liv å være. Min karriere i barnevernet hadde fått en brå slutt. I mai hadde jeg slått en langer halvt i hjel, etter å ha funnet ham til sengs med en av de aller yngste klientene mine. I juni ble jeg kalt inn på teppet, til førstekonsulent Johnsen, som med sørgmodig mine hadde foreslått at jeg søkte permisjon. - Jeg tror du trenger det, Varg, hadde han sagt. - En riktig lang og god permisjon …

Etter å ha tenkt meg om et par dager, sa jeg opp. Ingen protesterte. Slik er det å være høyt respektert i sitt yrke.

I løpet av sommeren fikk jeg tilbud om et ledig kontor på Strandkaien. Jeg hadde en gang gjort huseieren en så stor tjeneste at han fremdeles husket navnet mitt. Om jeg ville ha jobben som vaktmester i huset, kunne jeg få den på kjøpet, men til det takket jeg nei. Jeg hadde andre planer med livet mitt.

De siste dagene av juli brukte jeg til å pusse opp. I august registrerte jeg firmaet som enmannsforetak og satte inn en ørliten annonse i den rimeligste av byens fire dagsaviser. Telefonkatalogen rakk jeg ikke før året etterpå, og annonsen var det få som hadde lagt merke til. At det ble stille på kontoret, var ikke til å undre seg over.

Jeg låste meg inn på kontoret og gikk gjennom dagens post: fem reklamebrosjyrer, hvorav to fra Postverket, og et brev fra en mann i Odda som viste til et ord av Esekiel og spurte om jeg kunne påta meg å finne frem til mannen som hadde blendet hans hustrus øyne og ledet henne inn på Djevelens veier. Hvor disse veiene førte, skrev han ingenting om. Kanskje førte de til Bergen.

Ettermiddagen kom sent og langsomt, som om den egentlig ikke hadde lyst, og telefonen var stadig like taus.

Jeg satt og stirret på den. Jeg kunne jo ringe til …

Jeg kunne jo ringe til min gamle mor, hvis det ikke var fordi hun allerede hadde vært død i to og et halvt år og neppe ville ta telefonen der hun var. Ikke hadde jeg nummeret hennes heller.

Eller jeg kunne ringe til en jente jeg kjente i Folkeregisteret, hvis det ikke var for en spydighet hun hadde servert sist jeg hadde ringt henne. Det er Veum, hadde jeg sagt. Hvem Veum? hadde hun svart. Han med telefonen? – Det gikk noen dager før jeg forstod poenget, og senere hadde jeg heller ikke ringt til henne.

Jeg løftet telefonrøret og hørte summetonen, lyttet til gjenferdene av forlengst utgåtte samtaler, skjelettene av myke kvinnestemmer, de tunge fotefarene etter grove mannsrøster: alt borte, nå.

Kontoret var som et rom i et museum. Et museum ingen lenger besøkte, men som jeg av en eller annen grunn var vaktmann i. Jeg satte meg i stolen bak skrivebordet og åpnet den tredje skuffen ovenfra. Innerst til venstre lå kontorflasken, rund og lunken.

Jeg tok den ut og leste gjennom all teksten på den glade etiketten, som om det var første gang jeg gjorde det. Livets vann. Trøst for trette ulver.

Navnet er Veum. Varg Veum. Skål!

(Denne teksten ble satt sammen og fremført til nyåpningen av "Varg Veums hjørne", Femte i annen, Strand hotell, 11. juni 2003.)