Det som forbauset meg mest, var at han sa ja. Han er ellers kjent for å ligge meget lavt i terrenget. Har du noensinne sett ham stå og glise på et pressefoto etter nok en oppklart sak? Har han noen gang latt seg intervjue på TV-Hordaland eller Vestlandsrevyen? Svaret er: Aldri. Hvis det er noe han har skydd som pesten, er det en plagsom kjendisstatus, som ville fratatt ham enhver mulighet til å utføre diskrete skyggeoppdrag, sitte anonymt bak rattet i sin Toyota Corolla og observere hva som skjer, eller oppsøke sine intetanende ofre uten at de skjønner hvem det er de har foran seg og øyeblikkelig holder tann for tunge. At han sa ja denne gangen, gav meg en underlig følelse av at han hadde noe å bekjenne; noe han ville formidle.

Jeg møter ham over den foretrukne dietten, øl og akevitt, i stamhjørnet på "Femte i annen", like ved Strandkaien 2, der han har hatt kontoret sitt siden august 1975, da han startet sin karriere som privatetterforsker. Jeg kjenner ham igjen med en gang, selvsagt. Han og jeg har tross alt kjent hverandre siden tidlig på femtitallet, da han var en av "storeguttene" i gaten der jeg vokste opp og når som helst kunne dukke frem fra Fritznersmauet med hendene i lommen og luen litt på snei, mens han plystret "Fly me to the moon", "Whispering" eller en annen slager fra før rock ’n’ roll tok over. Han har holdt seg bra, spenstig og mager, selv om håret er i ferd med å bli grått og furene i ansiktet langt dypere enn sist jeg så ham. Men det er rart med slike du har kjent hele livet. På en måte forandrer de seg ikke. Du ser barndomsfjeset som et grunnriss bak trekkene deres likevel.

Han ønsker meg velkommen ved å heve glasset og smile skjevt. - Er det møte i gamlekarforeningen? mumler han.

- Beklager, men jeg gikk aldri i "Nordnæs".

- Nei, ikke jeg heller, men så var da også min far fra Sunnfjord. Hvor var din fra?

- Haugesund. Men nå er det jeg som skal gjøre intervjuet her, da.

- Javel, da. Men ikke vent noen betroelser.

- Ikke?

- Nei!

Engang hadde jeg hørt ham karakterisert slik: "Som en mellomting av fotsoneterapeut og studentprest: fast i håndtrykket, men bløt i blikket." En ensom ulv hadde han alltid vært, fra dengang han streifet gjennom gatene på Nordnes i kjølvannet av Sylvelin eller en annen barndomsforelskelse og helt til han satt her i annen etasje på Strand, loslitt, grånende og på full fart mot folkepensjonen. 

- Hvordan føles dette, Varg? Å passere seksti, mener jeg.

Han ser sarkastisk på meg. - Som å bli født på ny, unge mann. En gang var jeg seks, nå er jeg seksti. Hva er egentlig forskjellen? Jeg har vært gift og skilt, men det har de fleste jeg kjenner. Jeg er far og bestefar, men hva er så unikt med det, tror du? Jeg kan ikke engang sammenligne meg med Brann.

- Neivel?

- De har iallfall vært på toppen engang. Selv, vel … Han trekker på skuldrene og strekker hånden ut etter akevittglasset.

- Jeg kunne godt tenke meg å bli litt personlig, Varg.

- Åja?

- Dine foreldre, kan du fortelle oss noe om dem?

- Vel … Min far var fra Sunnfjord, som sagt. Trikkekonduktøren som spesialiserte seg på norrøn mytologi i fritiden. Han døde det året jeg fylte fjorten. Min mor levde til 1975. Hun var fra Ryfylke.

- Og det er alt du har å si om dem?

- Ja.

- Du er glad i jazz, har jeg hørt. Hvem av dem har du det fra?

- Det var det da. Jeg har det vel i genene, på en måte. Jeg skal fortelle deg … Da jeg ryddet opp etter min mor etter at hun var død, fant jeg et avisutklipp hun hadde lagt til side. Det var fra engang på femtitallet og handlet om et lite jazzorkester som het "The Hurrycanes". Jeg har aldri helt forstått hva det utklippet gjorde blant min mors etterlatte saker, men kanskje hun var jazzinteressert engang hun også, uten at jeg visste det.

- Da er det vel henne du har det fra, da?

- Muligens … Et øyeblikk lyser han opp. - Jeg er sjelden så tilfreds som når jeg hører en skikkelig saksofonsolo, det skal jeg iallfall betro deg. "Body and soul", "Time after time", you name them.

- Og hvordan står det til med kjærligheten, gamle venn?

Et øyeblikk virker han overrumplet. - Kjærligheten? Vel … Du vet … Som jeg alltid har sagt: Det er blondiner som kommer og blondiner som går. Mine kommer aldri mer tilbake. Dessuten får jeg et logistikkproblem om noen år.

- Hva skjer da?

Han ser på meg med katastrofealarm i blikket. - Min gamle venninne i Folkeregisteret går av! Hva skal jeg gjøre da, kan du fortelle meg det?

- Nei. Men …

- Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort. Hun har vært snarveien inn til alle de opplysninger jeg til enhver tid har oppsporet. Hun … Og så mine kontakter i pressen da, selvsagt … Han ser skrått på meg, som om han regner meg blant dem.

- Du har ikke tenkt å trappe ned litt, nå da du passerer seksti?

- Trappe ned? Ka då? Hvis jeg trapper mer ned nå, havner jeg i kjelleren. Og kem honen var det som slukket lyset, tror du?

- Du mener … Du kunne godt hatt mer å gjøre?

- Tro meg. Jeg har aldri hatt mindre. De siste syv årene har vært en gedigen nedtur. Hadde det ikke vært for det gamle forsikringsselskapet ute i Fyllingsdalen, hadde jeg stått på Lidohjørnet med hatten i hånden og bedt om almisser, jeg også.

- Hm.

- Og som om ikke det var nok … Nå har de tatt kontoret mitt også!

- Javel!

- Har du ikke hørt det? Strand har flyttet ned i fjerde. Jeg er satt på gaten.

- Du er på utkikk etter et nytt kontor, med andre ord?

- Ja. Så hvis det skulle være noen der ute som har ett å tilby …

Jeg begynner å ane hvorfor han sa seg villig til å la seg intervjue.

- Sentralt beliggende, med utsikt til Vågen og på gangavstand fra Allehelgens gate.

- Ja apropos, dine venner i politietaten …

- Du, nå skulle vi ha det hyggelig, ikke sant? Gjerne på Nordnes.

- Eh?

- Det ledige kontoret.

- Ja, jeg har notert meg det. Noe mer du vil formidle til offentligheten ved en anledning som denne?

Han hever glasset sitt. - Du vet hvorfor det heter "skål"? Det kommer av det engelske ordet for hodeskalle, scull. Vikingene drakk av dem etter at de hadde hugget hodet av lokalbefolkningen. Selv lever jeg av slikt.

- Du mener?

- Våre felles, morderiske gener. Skål, herr forfatter!

- Eh … Scull! 

Vi blir sittende en stund til, men hva vi snakker om da, forblir i det dunkle. Vi slår følge hjemover. Idet vi passerer Torget, speiler neonlysene seg i vannet, som blodflekker på våt asfalt, halvt utviskede spor av levd liv og ennå uoppklarte mysterier. Oppover Nikolaikirkealmenningen går det tyngre for oss begge. Vi er ikke tyve lenger, noen av oss. Ved bunnen av Telthussmauet ønsker vi hverandre god natt. Så blir han borte for meg, i det smutthullet i fantasien han en gang dukket opp fra og som han med jevne mellomrom dukker frem igjen fra, likeså sikkert som opp fra Fritznersmauet dengang i vår felles barndom, på Nordnes …

Resten av veien går jeg alene.

(Bergens Tidende, 15. oktober 2002.)