Forleggere har mange forkledninger. Til meg ringte han en ettermiddag i februar og kalte seg Knut Gørvell. “Du må komme til Oslo, Veum,” sa han.

“Til Oslo?” sa jeg, mer skeptisk i tonefallet enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt meg. “Den byen ingen forlater før den har satt sitt datostempel på deg?”

“Akkurat. Det gjelder liv og død.”

“Det høres ut som en sak for meg. Jeg tar toget i kveld.”

“Ta et fly, Veum. Det haster!”

“Du betaler?”

Som forleggere flest nølte han et øyeblikk før han svarte på det spørsmålet. “Ja, ja,” sa han så, før vi avtalte møtested og han la på.

Noen timer senere gikk jeg av flytoget på Oslo S, fulgte strømmen av medreisende og steg ut i hovedstaden. Der fant jeg det passende å sitere en nær bekjent av meg:

For en som var vant med Oslo-ankomster til den gamle Østbanestasjonen, der hovedinngangen pekte rett mot Karl Johan, var inntrykket nå en underlig mangel på symmetri, som om hele Oslo var skjøvet til siden og et stykke bort, ut i fjorden. Som for å lage en slags vektstang midt i hele platåforskyvningen, hadde noen reist et underlig monument midt på torget. Det var et slags klokketårn av stål, glass og betong, et termometer stukket i byens rectum for å ta temperaturen på den.

Knut Gørvell møtte jeg som avtalt på Platen. Eller Plata, som de kaller det i hovedstaden. Der var det ingen som la merke til hva vi dealte likevel, mente han. Selv kom han med et fordekt uttrykk i ansiktet i retning fra Havnelageret, som om han nettopp hadde underskrevet en suspekt sponsoravtale med Dagbladet. 

“Godt du kunne komme, Veum,” sa han. ”Det gjelder en internasjonal konspirasjon, og den har pågått gjennom århundrer.”

“Århundrer! Har du vurdert å ringe en historiker? Lahlum påtar seg de fleste oppdrag, har jeg forstått.”

“Jo, men nå trenger jeg en uhildet person. En utenfor den indre krets, for å si det slik.”

“Der har du meg i et nøtteskall.  Aldri noen som inviterer meg innenfor.”

Han så seg rundt og kom enda litt nærmere. Med dempet stemme sa han: “I realiteten har konspirasjonen pågått siden tidenes morgen. Den gang Gud Herren tok saken i sine egne hender og begynte å etterforske mordet på Abel.”

“Gud Herren! Kan du ikke spørre Tor Edvin Dahl? Han har en kvinnelig prest for hånden.”

“Den neste var Kong Oidipus som løste Mysteriet i Theben, en sak der det viste seg at han selv var den skyldige – uten at han selv visste om det!”

“Overgår selv min fantasi!”

“Videre Prins Hamlet, som etterforsket drapet på sin egen far og utsatte den skyldige for så mange prøvelser at han til slutt lå død på valplassen – og ikke alene, om jeg tør si.”

“Lyder kjent.”

“Men det var først på 1800-tallet konspirasjonen for alvor begynte å gripe om seg. På Kongsberg i form av de historiske skriftene knyttet til assessor Barth og mordet på maskinbygger Roolfsen. I Paris der Chevalier C. Auguste Dupin løste tidenes første lukkede rom-mysterium, før den største av dem alle – ja, jeg vil gå så langt som å si konspirasjonens onde ånd, morfinisten fra Baker Street 221 B og hvis navn jeg knapt tør nevne, satte i gang et ras som ruller over oss den dag i dag!”

Jeg så forundret på Gørvell, som var blitt rød i kinnene av opphisselse. “Over hele verden!” utbrøt han. “I de senere år uhemmet selv her hjemme.”

“Du tenker på …”

“Hvor du snur og vender deg, dukker de opp. Fra øst og vest, fra nord og – sør, iallfall om vi tar med Danmark i regnestykket. Etter monsteret fra Baker Street bredte det seg som en byllepest fra land til land, små velpomaderte belgiske expolitimenn og britiske overklassefjols på rekke og rad, strikkende gamle tanter, katolske patere, overvektige eksperter på magi og mysterier, bare sporadisk noen mer normale personer, som calvados- og matglade politietterforskere på Le Quai des Orfèvres i Paris. Så kom de amerikanske utskuddene på gaten, med et skjevt flir og en kjapp replikk til alt som er hellig, på evig jakt etter svarte falkefigurer og tvilsomme blondiner – Spade, Marlowe, Archer, just to mention a few …”

Jeg prøvde å stoppe denne flommen av forvirret tale fra en fullblods forlegger. Men han kjørte bare videre. “Så kom svenskene – jeg nevner i fleng, Sjöwall & Wahlöö, Mankell, Nesser – og så kom vi.” Med ett ble han alvorlig. “Ja, det hadde jo vært noen her også da. Tidligere. Politifullmektig Knut Gribb startet sin karriere rundt 1905 og er så vidt jeg har observert aktiv den dag i dag, nærmere 140 år gammel. Selv NAV har gitt opp å få ham erklært inhabil. Hans nære slektning Asbjørn Krag trakk seg derimot tilbake i rimelig tid. Bernhard Borge er det ingen som har hørt fra siden psykoanalysen gikk av moten. Men ta de siste tiårene, Veum …”

“Ja.”

“Hver gang jeg besøker Politihuset i Oslo – og det skal jeg love deg, det er ikke sjelden i vår bransje …”

“Neivel?”

“Da blir jeg ikke bare schizofren. Da går jeg inn i så mange parallelle verdener at jeg vet knapt nok hvordan jeg skal finne veien ut av dem igjen! Der treffer jeg Hanne Wilhelmsen i heisen. På ett kontor møter jeg Cato Isachsen, på et annet sitter Gunnarstranda og Frølich og diskuterer en sak som naturlig nok står i stampe. Den elegant kledde mannen som passerer meg ute i korridoren, er Milo Cavalli fra Økokrim, og over dem alle ruver skyggen av Harry Hole.”

“Harry treffer du vel helst på Schrøder?”

“Det hender han er innom Politihuset, Veum.  Men det merkeligste av alt er at ingen av disse kjenner hverandre. De går ut og inn av det samme Politihuset hver eneste dag – for ikke å si bok – men støter de noensinne på hverandre? Har de kanskje de samme politisjefene? Gir de hverandre en støttende hånd i etterforskningen av de mest kompliserte forbrytelser? Er det rart en stakkars forlegger blir forvirret når han stikker hodet innenfor? På veien ut blir jeg praiet av en fyr som kaller seg Henning Juul som spør om jeg har noen nyheter til ham! Og ikke mer enn ute på gaten igjen blir jeg tilsnakket av en merkelig albino som påstår han har en kodeknekker å tilby meg for en rimelig penge.”

“Du burde flytte utenbys, Gørvell.”

“Og du tror det er så mye bedre der? Drar jeg til Drammen, får jeg Konrad Sejer på nakken øyeblikkelig – og flere med ham! Nedover i Vestfold er det både William Wisting og denne advokatfyren fra Tønsberg, Fridtjof Nansen eller hva det nå er han kaller seg. I Skien var det en NRK-dame som absolutt skulle intervjue meg. Mette Minde kalte hun seg.”

“Minde? Hun må være fra Bergen.”

“Mulig det. Drar jeg nordover, skal jeg ikke lenger enn til Hamar før Jonfinn Valmann griper tak i meg allerede på jernbanestasjonen, og jeg slipper ikke unna før han har vist meg en av smuglerrutene over svenskegrensen. Som om jeg har bruk for det, forlagets gullkort som jeg er den heldige innehaver av. Når jeg endelig slipper unna, er Trondheim neste stopp, og hvem treffer jeg ikke der? På politihuset hele banden. Jeg bare lister opp: Anne-kin Halvorsen, Christian Rønnes, Thelma B.S. Hansen og nå denne nykommeren, Odd Singsaker, like glad i akevitt som en viss annen jeg kjenner. Ikke engang i Lofoten går du fri dem lenger. Sist jeg var i Reine, var det med nød og neppe jeg unngikk å bli hektet av en betjent som het Rino Carlsen og som forlangte reine ord for pengene, for å si det slik …”

Han tok et øyeblikks pause for å trekke pusten. Deretter la han til, mens han så megetsigende på meg. “I Stavanger har de en som heter Gunnar Holt.”

“Du burde få deg en advokat, Gørvell.”

“Hvem da? Ville Thygesen er pensjonist. Mikael Brenne bor i Bergen.”

“I Bergen er det ikke så mange. Der er det ingen parallelle verdener.”

“Neivel? Hvordan har det seg at du aldri treffer på Dumbo og Maskefjes da, Veum?”

Det er sjelden jeg blir svar skyldig, men denne gangen ble jeg det.

“Kort sagt, Veum. Jeg trenger beskyttelse. Når jeg nå skal opp og være til stede ved åpningen av årets Krimfestival, hvor utsatt står jeg ikke til da? Hvor mange konspiratører tror du ikke det kommer til å dukke opp, bare i løpet av disse tre dagene? Jeg kommer ikke til å få fred et sekund!”

“Så det du egentlig er ute etter, det er en livvakt?”

“Presis!”

“Vel, vel. Så lenge du betaler honoraret mitt, så …”

Det er forleggere som kommer og forleggere som går. Denne var definitivt på vei mot Akersgata. Jeg fulgte etter, som den sporhunden jeg var.

Da vi var kommet frem og hadde inntatt podiet, var det ikke tvil i vår sjel lenger. Gradvis ble rommet fylt av den ene personen mer suspekt etter den andre. Blikkene de gav hverandre var utvetydige. Her var det mange representanter, både åpenlyse og mer kamuflerte, for den store, internasjonale konspirasjonen.

Det var bare å trekke pusten dypt, se seg rolig rundt og feste blikket i manus.  

Ikke lenge etterpå var vi klare til å si det, både Gørvell og jeg selv: Med disse ordene erklærer vi Krimfestivalen 2013 for åpnet!