HILSEN TIL JUBILANTEN

Gratulerer med dagen, Varg! Det hadde du ikke trodd, nei, at din gamle klassekamerat Paul Finckel skulle sette seg ned og redigere et regelrett festskrift i anledning din 60-års dag; en dag du - kjenner jeg deg rett -hadde håpet å markere i all mulig diskresjon, hjemme hos deg selv med en flaske akevitt som eneste festdeltager. På døren til kontoret ditt hadde du sikkert tenkt å sette opp en plakat: Tilbake i morgen. Ikke engang et aldri så lite: Bortreist på dagen. Men vi som kjenner deg, vi har bestemt oss for at så lett skal du ikke slippe unna denne gangen. Vi satt en gjeng bladfyker rundt det faste bordet på Wessel en fredag i september - det var meg, det var meg, og du kan selv tenke deg hvem ellers - og ble enige om: Visst f … gjør vi det! Vi lager et festskrift til ham! Og det har vi altså gjort.

Du vil sikkert ikke like alt som står her. Vi har drevet et omfattende bakgrunnsarbeid, som du forstår. Vi har kontaktet skyldige som uskyldige, og slett ikke alle var like overbevist om hvor opplagt det var at det var et festskrift du fortjente. Noen av dem ville foretrukket en dødsannonse. Og bare noen få ville sette seg ned og skrive noe selv. Hvem det er, vil du selv snart se. Men vi gav oss ikke med det. Med all vår felles bakgrunn fra oppsøkende journalistikk har vi dradd land og strand rundt, iallfall ut til Sotra, og de av våre bidragsytere som oppholdt seg øst for vannskillet, har Ove Haugland tatt seg av, fra sitt faste utsiktspunkt i Tostrupskjelleren.

Den endelige utformingen må jeg selv ta ansvaret for. Med unntak av de signerte bidragene er alle andre ført i pennen av meg, din barndomskamerat fra Nordnes, skolekamerat fra Katten, drikkebror fra diverse begravelser og hovedkilde blant byens pc-ryttere. Hvis noen skal skytes, må det bli meg. 

Ha en solid bakrus, Varg!

Din gamle venn, Paul 

FRA THOMAS

Hei, pappa! Skulle gjerne vært der, men du vet … Hverdagens plikter. Du var en grei far, når du var der. Men det var jo ikke så ofte. Slik var det bare. Mari og svigerfar hilser! Du er alltid velkommen til Løten, sier han … Han har noe i skapet til deg; bedre enn Simers, mener han.

Gratulerer med dagen fra oss alle!

 

BARNDOM OG OPPVEKST

Det er med barndomsvenner som med overflødige kilo; på en måte blir man aldri kvitt dem. Du har vært der, så lenge jeg kan huske det, Varg. Det er vel slik det er, å vokse opp et steinkast og en knust vindusrute fra hverandre; du der nede i Fritznersmuget, jeg i Nordnesveien, på hjørnet mot Abels gate. Jeg ser deg tydelig for meg, sånn fire-fem år gammel, med en leketøyrevolver av tre i nevene, da vi lekte cowboys og indianere i smauene mellom Nordnesveien og Nordnesgaten og hadde indianerleir på plassen ved Øvre Nordnessmug. Du skulle alltid være "fredløs". Det fulgte med navnet ditt, sa du. For det hadde din far sagt. Ingen av oss forstod hva han mente med det før mange år senere, da vi var begynt på skolen, og lærer Olsen fortalte oss om varg i veum. Men jeg forstår ikke engang i dag hva som gikk av dine foreldre, da de gav deg det navnet. De kunne vel nøyd seg med Ulf, vel?

På Nordnes havnet vi i samme klasse. Vi hadde de samme klassekameratene, de samme lærerne, fikk høre alt vi ville vite og mer til om Jesus og Olav Tryggvason, drog på korstog med Sigurd Jorsalfar og bygde Munkeliv med Øystein Magnusson. Jeg begynte i buekorps. Det gjorde aldri du. Du fikk ikke lov, sa du. Men så var jo din far fra Sunnfjord. Og din mor fra Ryfylke. Du hadde mye å slite med, fra de tidligste barndomsår av.

En ting har jeg aldri fortalt deg. I alle år var vi forelsket i den samme jenten. Du vet godt hvem jeg mener, selv om vi aldri snakket om det. Men jeg skal innrømme dette: Det var du som trakk det lengste strået, så lenge det varte. Eller gjorde du egentlig det? Hvem jeg tenker på? Jeg trenger ikke engang nevne navnet hennes, men jeg har tillatt meg å legge ved det kortet hun sendte da jeg skrev til henne om festskriftet. Det sier det meste, for ikke å si alt. 

Da vi var ferdig med skolen, trodde jeg i bunn og grunn at jeg var kvitt deg. Noen år virket det da også slik. Du drog til Oslo og Stavanger for å utdanne deg. Selv havnet jeg, etter litt frem og tilbake, i avisen. Men så en dag, det må ha vært i begynnelsen av 70-årene, da du ennå var i Barnevernet, stod du plutselig i døren. - Hallaien, Pølle. Eg kan ikkje få spørre deg om nokke, vel? - Og siden har du spurt. Og spurt. Og spurt. Fikk jeg noensinne noe tilbake? Mjo, mja. En gratis halvliter noen ganger, en halvnyhet fem minutter før konkurrentene. - Men sluttet du å spørre? Å, neida. Kjenner jeg deg rett, er du på vei opp trappene nå, mens jeg ennå sitter og skriver. 

Jeg har kjent deg hele livet, Varg. Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke kjenner deg bedre enn du gjør det selv. Vi blir nok aldri kvitt hverandre, enten vi vil det eller ikke.

Med de beste hilsener, din barndomsvenn, Paul F.

 

KVINNENE

Hva vår felles barndomsvenninne hadde å si om dette prosjektet, ser du av vedlagte postkort. De var ikke så lett å få i tale, det vesle utvalget av de andre kvinnene i ditt liv heller, Varg. Men her har du iallfall noen av dem.

ET POSTKORT

Røros, september 2002

Hei, Paul!

Takk for brev. Nei du, jeg tror ikke jeg har lyst til å skrive noen ord om Varg i noe festskrift. Jeg har fortrengt det meste. Etter alt det som skjedde i 1986-87 har jeg ikke noe ønske om se hverken deg eller han igjen, noen gang. Kan du endelig en gang få det inn i hodet ditt?

Med hilsen, Rebecca

 

 

EKSHUSTRUEN

Varg? Nå når jeg har fått den rette avstanden til ham, kan jeg godt se at det ikke nødvendigvis var hans skyld at det gikk så galt med oss. 

Vi møttes på sosialhøyskolen i Stavanger, der jeg gikk en klasse over ham. Det tok ikke lange tiden før vi var sammen; kortere enn jeg liker å tenke på, egentlig. Men det ble nå slik. Vi giftet oss, fikk barn, og noen år senere bodde vi i Bergen, i en loftsleilighet på Møhlenpris. Jeg hadde fått en stilling på Sosialkontoret, han i Barnevernet. Vi var 1970-tallet i et nøtteskall, samfunnsengasjerte sosionomer i fløyelsbukser og dongeri. Så hva gikk galt? Man kan si mye om Varg, men likegyldig stiller han seg ikke til noe. Går han først inn for en sak, gjør han det med hud og hår. Det var ikke få kveldene jeg satt hjemme alene med Thomas og ventet på at han skulle dukke opp, og først langt utpå natten kunne han komme hjem, fordi han hadde vandret gatelangs på sporet etter en unge som var stukket hjemmefra. Til slutt gjentok det seg så mange ganger at jeg ble nødt til å spørre: Hva heter hun, Varg? - Men han så bare uforstående på meg, og det var da jeg forstod at det var begynt å glippe, at det allerede var på vei til å bli forbi. Så møtte jeg Lasse. Resten er historie. Nå har jeg flyttet hjem igjen, til Jørpeland. Kan du tenke deg noe verre, egentlig?

Beate

 

JOURNALISTEN

Varg Veum? Du mener privatetterforsker Varg Veum? Joda, jeg har kjent ham noen år, siden april 1993, for å være konkret. Da kontaktet jeg ham i forbindelse med en reportasjeserie jeg jobbet med. Et skip var på vei til Norge, mot ukjent havn et sted på Vestlandet, og jeg bad Veum foreta noen undersøkelser for meg. Da jeg kom til Bergen, foretok vi noen operasjoner sammen, i sakens anledning. Vi tilbrakte en natt sammen i Sveio - i all ærbarhet vel å merke, vi var på jobb - og han assisterte meg under konfrontasjonen med en av bakmennene. Jo, jeg likte ham. Han prøvde seg ikke på meg; ikke mer enn verbalt iallfall. Vi fant en god tone sammen, og siden … Vel, våre veier har vel krysset hverandre noen ganger. Og … Vi liker den samme typen musikk, forresten. Ben Webster, Stan Getz, Charlie Haden. Musikk for melankolske sinn, musikk til å falle i dype tanker over … Jeg tror vi kjente oss igjen i hverandre, hvis jeg kan si det slik. Two lonely people at dawn’s early light, osv.

Torunn T.

 

POLITIET

Hei, Varg!

Jeg har tatt en runde på kammeret, og vi ble enige om at hvis noen skulle sende deg en hilsen fra oss her borte i Domkirkegaten, så måtte det bli meg. Jeg var den eneste som var på fornavn med deg, fant de ut. Det må være etter de sene kveldsstundene våre på Vossa Jazz, tror du ikke? Men det er ikke mange som hilser. 

Jeg møtte Dankert Muus forleden. Du har sikkert sett ham selv. Han tok noen år som rettsbetjent etter at han gikk av her nede, men nå er han skikkelig pensjonist. Jeg traff ham på Torgalmenningen, der han satt på en benk og skulte på noen ungdommer han mente drev og langet stoff, som om det fremdeles var hans problem. Da jeg nevnte deg, ble han mørkerød i fjeset. - Veum? utbrøt han. - Ikke nevn navnet hans! Han har forkortet livet mitt med opptil flere  … måneder. - Du ser da riktig godt ut, repliserte jeg. -Godt? Jeg ser bedre ut for hver dag som går uten at jeg har Veum hengende i nakken. Har du anelse om hvor mange lik han snublet over, bare i min tid? - Nei, sa jeg. - Nei … Ikke jeg heller.

Han blir ganske avmålt, Hamre også, når jeg nevner navnet ditt. For ikke å snakke om Isachsen. Er det flere du kan komme på som ikke har bedt meg om å hilse? 

Annemette Bergesen, derimot. Hun må du ha smilt litt ekstra skjevt til ved en anledning, for hun sender faktisk sine gratulasjoner, "på vilkår" som hun sier, uten å presisere hvilke. Så da er vi iallfall to.

Sett fra Bergen politikammer et du en evig torn i øyet, Varg. En stein i skoen, bukken til havresekken, velg deg metafor selv, om du vil. Heller ikke jeg blir særlig begeistret når du med jevne mellomrom snubler over lik for oss, for deretter å komme oss i forkjøpet med å tråkke rundt på åstedet, snakke med vitner og mulige mistenkte, enhver som måtte vite noe om saken; for ikke å snakke om de gangene jeg får deg på tråden, og du fornøyd forkynner: Atle, jeg tror jeg har en skyldig til deg … Vi hadde funnet frem til dem uten din hjelp, Varg. Innbill deg bare ikke noe annet. Og husk: Hadde du jobbet her, kunne du gått av nå …

Men nok om det. Vi sees på Vossa Jazz i palmehelgen, avtale? Og gratulerer med dagen, selvsagt!

Atle Helleve, førstebetjent, Bergen Politidistrikt

 

ORGANISASJONER

Det er ikke mange steder du har medlemskort, Varg. Jeg har bare funnet to. Her kommer en hilsen fra dem begge.

B.I.L. "RÅDHUSET" V/ FORMANNEN

Hei, Varg! 

Ditt gamle bedriftsidrettslag i Bergen Kommune hilser deg velkommen opp i en ny aldersgruppe, 60-64, hvis du fremdeles skulle få lyst til å feste et startnummer til brystet og gjøre en innsats for laget. Vi husker deg som ihuga stafettløper på 70-tallet, en som ofte gav mer enn han var god for. Veteranene på laget minnes deg dessuten som maratonløper, til du møtte ditt Hamre bro, som vi kaller det her borte, engang på 80-tallet. Siden har vi aldri sett navnet ditt på noen resultatliste. Skulle du få lyst til å melde deg inn igjen, så er vi her fremdeles, den samme gamle gjengen. Gratulerer med dagen!

"SWING ’N’ SWEET" JAZZKLUBB v/ STYRET

Høstsesongen er i forlengst i gang. Lørdag middag sitter vi benket rundt bordene på "Den Stundesløse". Men vi har ennå ikke sett deg i høst, Varg. Hva holder du på med? Er det en større sak på gang? Medlemskontingenten har du betalt, i høst også. Så hva nøler du etter?

 

 

KOLLEGENE

Det var ikke så mange som ville uttale seg her heller, Varg. De fleste riktignok fordi de aldri hadde møtt deg. Men ved hjelp av Ove Haugland fikk jeg iallfall satt sammen en aldri så liten "fire på gaten":

IAGO DAVIES

(På telefon fra London) Veum? Hvordan i h … har dere fått tak i nummeret mitt? Om han og jeg tok Hurtigruta i lag noen gang? Det kan jeg ikke huske. Om jeg kjenner en som heter Morten Martens? Har aldri hørt navnet engang! Goodbye …

ANNE-KIN HALVORSEN

Veum? Den oppkjefta bergenser’n? Jo jeg har visst vært borti ’n noen ganger, men spør heller kollega Rønnes, han blir rød i toppen bare du nevner ’n. Det var visst noe med ei madonna engang, i sjølveste Domkirka … 

MARGARET MOSS

Så han er blitt seksti. Jøss! Han får vel snart bruk for assistanse fra Tigerstaden, da. Nei, jeg har ingenting vondt å si om Varg’en. Vi har utvekslet opplysninger noen ganger. Han har gjort meg noen tjenester i Bergen, jeg et par for ham her i Oslo. Vi er jo tross alt i samme bransje, da. Nei, nei! Det har aldri vært noe mellom oss. Det skulle tatt seg ut. Gamle gubben … Ha en kledelig alderdom, da, Varg!

HANNE WILHELMSEN

Du, sorry, nå har jeg det jævlig travelt her borte, men … Joda. Jeg kjenner ham. Vi har noen felles bekjente, og et par ganger har vi kvesset tenner mot hverandre, i løvens gap, så å si. Nei, nei. Snill og renslig. En kjernekar, spør du meg. Men du, nå ringer det i mobilen her. Ha det!

 

DE SKYLDIGE

Under løfte om den strengeste diskresjon har vi sågar fått hentet inn et par hilsener fra noen du har sørget for at havnet bak lås og slå. Det var ikke lett, men her kommer de:

MANN (i 40-årene)

Jeg sitter inne ennå. Men det er lenge siden jeg var ute på min første permisjon. Jeg gikk forbi kontoret hans nede på Strandkaien, lurte faktisk på om jeg skulle stikke oppom. Jeg følte ennå at det var noe jeg ikke hadde fått forklart ham. Hvorfor jeg valgte å handle slik jeg gjorde, i den situasjonen jeg var kommet opp i. Selv skyldte han på profittbegjæret mitt. At det var slik jeg var, fra fødselen av. Men det var ikke nødvendigvis slik. Det er alltid noen valg å foreta, og jeg tok de gale. Gjør det ham til så mye bedre menneske enn meg? Men nei, jeg oppsøkte ham aldri. Og jeg gratulerer ham ikke med dagen. Jeg har ingenting å takke ham for.

KVINNE (Ca. 70)

Det begynner å bli lenge siden nå. Jeg har forlengst sluppet ut. Men det hender ennå at jeg tenker på ham; han som så bak masken min, som avdekket alt det grusomme jeg hadde gjort, de menneskelivene jeg så brått hadde satt en stopper for. Nei, han var en smarting. Han var ikke så dum som han … Nåja. Ennå kan jeg dagdrømme om å ikle meg den samme forføreriske kjolen, ordne håret, legge sminke som jeg engang kunne, plukke med en sensommerrose fra hagen og oppsøke ham. Idet han bøyer seg frem, like lettlurt som alltid, skulle jeg tatt frem den gamle hattenålen og … Midt i nakken. Exit Veum.

Gratulerer med dagen, Varg - fra oss alle!