Det satt en død mann på venteværelset mitt.

Det var sent i oktober, og jeg var tilbake fra et oppdrag som hadde ført meg til Ølve, et av de stedene på Vestlandet der Gud hadde kastet perler for svin og aldri funnet dem igjen. På Ølve var de ikke verre enn at de hadde reist en kirke for ham likevel, der presten kalte til samling en søndag iblant, når turnéplanen førte ham på de kanter; om det da ikke var en "henne", noe de så på med udelt skepsis i Ølve. Oppdraget hadde vært av de mer akademiske. Det gjaldt noen grensestolper som en eller annen drev og flyttet på om natten. Jeg hadde tilbrakt to netter i en grissen gardflor i håp om å ta forbryteren på fersk gjerning. Det gjorde jeg da også. Men begrunnelsen for stolpemanipulasjonen hadde så dype røtter i de to nabogårdenes lange slektshistorier at jeg foreslo for oppdragsgiveren min å ta kontakt med riksantikvaren i stedet. Selv nøyde jeg meg med forskuddet, som i det minste dekket fergeturen mellom Våge og Halhjem på tilbaketuren igjen.

Et vestnorsk høstlandskap i regnvær er ikke mye å skrive hjem om. Noen heftige stormer tidligere i måneden hadde feid de fleste bladene av trærne. Fargetonene i kollene mellom Halhjem og Ulven var gråbrune og utvaskede, og himmelen hang som en morken hengekøye over det hele. Jeg lyttet til formiddagssendingen fra NRK Hordaland på bilradioen. Det var ikke mye å skryte av det heller. Mellom fem og seks tusen studenter hadde gått i protesttog mot statsbudsjettet, og administrasjonskontorene til Universitetet i Bergen var okkupert av studentaktivister. I Bergen kranglet politikerne om de skulle utvide tallet på skjenkerettsbevillinger i byen.

Da jeg kom til byen, bestemte jeg meg for å stikke oppom kontoret for å sjekke telefonsvareren. Jeg parkerte i Strandgaten, puttet det nødvendige bidraget til bykassen på parkometeret og småløp gjennom regnet ned Fortunen og rundt hjørnet mot Strandkaien. Innenfor døren i nummer to stoppet jeg et øyeblikk og ristet den grønne fiskerhatten, rullet den sammen og stakk den i lommen. Jeg strøk en hånd gjennom håret før jeg gikk inn i heisen. Man kunne aldri vite. Kanskje dukket det opp en journalist fra Ålesund.

Av gammel vane åpnet jeg døren til venteværelset for å låse meg inn på kontoret den veien. I døråpningen ble jeg stående. For første gang på lenge hadde jeg en potensiell klient der inne. Men muligheten hadde passert, før jeg i det hele tatt visste om den. Det var iallfall ikke en jeg hadde gjort noen avtale med. Jeg hadde aldri sett ham før, og det tok meg ikke lange tiden å konstatere at han var død. 

Venteværelset hadde aldri vært noe spesielt trivelig oppholdssted. Hvis det ikke var fordi det fulgte med kontoret, hadde jeg aldri beholdt det så lenge. Ukebladene jeg hadde arvet fra forrige leietager sommeren 1975, var nå så gamle at de steg i verdi for hver dag som gikk. Med det slitte teakbordet var jeg redd det gikk i motsatt retning, og det klassiske venteværelsemøblementet i krom og kunstig skinn, moskvarødt i fargevalget, lokket heller ikke til langvarig opphold. Så var det da også stadig færre som inntok dem. Den døde mannen i sofaen var den første på mange uker. 

At han var død, var det ingen tvil om. Han hadde like mye puls som en byste av Beethoven. Hvem han var, ville jeg overhodet ikke begi meg ut på å undersøke, i alle fall ikke før noen fra politiet hadde vært der. Hva annet kunne jeg gjøre? Det ble sikkert problematisk nok som det var.

Jeg slo nummeret deres på mobiltelefonen uten å slippe ham av syne, som om jeg var redd for at han skulle stikke av. De sa de skulle rykke ut med en gang. Det tok ikke lange tiden før jeg hørte dem ute i korridoren.

I mellomtiden hadde jeg sett litt nøyere på ham. Det var en mann i begynnelsen av førtiårene. Utseendet var alminnelig, nesten litt fargeløst. Ansiktet var avlangt, klærne hverdagslige: hvit skjorte, brune bukser, grå dressjakke, men ikke noe slips. Håret var vissenbrunt og tynt. Han satt skjevt i den røde sofaen, med et uttrykksløst ansikt, som om han bare brått var vippet over, grepet av en innskytelse om å falle i søvn. Det var ingen ytre tegn til hva som hadde forårsaket dødsfallet.

Så hvem var han? Og hva gjorde han på venteværelset mitt?

Stort lenger kom jeg ikke i mine betraktninger før det dunket hardt på døren. Jeg gikk bort og åpnet, med et lommetørkle mot dørvrideren.

Det var avdelingsleder Jakob E. Hamre som ledet an. "Jeg tenkte jeg fikk rykke ut selv, siden jeg hørte det var du som hadde ringt, Veum," sa han idet han lot blikket gli raskt over rommet bak meg. Ute i korridoren avventet førstebetjent Annemette Bergesen, politibetjentene Bjarne Solheim og Arne Melvær og to uniformerte konstabler begivenhetenes gang.

"Bare det beste er godt nok," svarte jeg og trådte til side. "Jeg vet ikke hvordan dere vil definere åstedet, men …"

Hamre så bistert på den døde mannen i sofaen. "Og du er sikker på at han er død?"

"Jeg har sett dem mer levende i gravkapellet."

"Jo, jo, blant de etterlatte så," mumlet han.

Bergesen kremtet bak ham. Han kikket unnskyldende i hennes retning og sa fort: "Ja, vi skal – se nærmere på det, selvsagt."

Forsiktig rykket de innenfor døren, med unntak av de to konstablene som tok oppstilling utenfor. Jeg kom ikke til å få flere klienter denne dagen, var jeg redd for.

"Du aner ikke når …"

"Nei. Jeg ankom her for …" Jeg kikket på klokken. "Et kvarters tid siden."

"Rundt 13.15, med andre ord?" sa Bergesen.

Jeg nikket. "Noe sånt."

Hun gjorde et lite tegn til Solheim, som noterte på blokken sin. 

"Og du aner ikke hvem det er?" spurte Hamre.

"Jeg har aldri sett ham før."

"Hm."

De fire etterforskerne ble stående og betrakte den døde mannen med ulik grad av rutine i ansiktet. Hamre og Bergesen så på ham med avmålt interesse; de to yngre betjentenes ansiktsuttrykk røpet at de følte seg langt mindre komfortable i situasjonen, unge Melvær aller minst. Han svelget og svelget, som om han hadde spist noe han ikke fikk skikkelig ned. Solheims hår stod rett opp, men det var på grunn av frisyren, ikke som et utslag av forskrekkelse. Jeg konstaterte at Hamre, til tross for at han ikke var mer enn et par år eldre enn meg, var blitt atskillig gråere i håret. Før han fylte seksti, kom han til å være hvit. Annemette Bergesen så derimot uforskammet bra ut, nygift som hun var med en bioteknolog fra HIB, om jeg ikke husket feil, og ennå brun i huden etter en sen sommerferie, om hun da ikke hadde vært på bryllupsreise til et eksotisk hjørne av verden, slik folk hadde for vane for tiden. Beate og jeg hadde reist til Arendal, vi, og det hadde vært eksotisk nok for oss, i 1969.

"Vi bør muligens la åstedsetterforskerne gå grundig over stedet før vi foretar oss noe ytterligere med ham," reflekterte Hamre høyt. Han vendte seg mot Melvær og Solheim. "Er de blitt varslet?"

Solheim nikket. "De er på vei."

"Ikke desto mindre …" Han gjorde tegn til at de andre skulle holde seg tilbake. Selv gikk han forsiktig frem til avdøde. Uten å være borti bordet bøyde han seg fremover, lirket hånden forsiktig inn mot innerlommen på dressjakken hans og fisket frem en slitt lommebok. Deretter trakk han seg raskt tilbake, som om han fryktet protester, og åpnet den.

"Selv om det aner meg at det går dårlig med deg, Veum, var det iallfall ikke ran," slo han fast og viste frem flere store pengesedler. "Men her skal vi se … Bankkort er greit å ha, spesielt hvis man blir funnet død på et eller annet venteværelse."

Vi så avventende på ham. Han leste høyt fra kortet: "Erlend Ekerhovd. Sier det deg noe, Veum?"

"Totalt ukjent."

"Vel." Han bladde gjennom en bunke rabattkort og medlemskapsbevis, gamle kvitteringer, små klebelapper med ulike notater og meldinger på og noen brukte teaterbilletter. "Medlemskap i Bryggens venner, Gamle Bergen, Bergen Kunstforening," listet han opp for oss. "Rabattkort i to sentrale bokhandler. Et kulturinteressert menneske, tror jeg trygt vi kan si." Han rettet blikket mot meg igjen. "Så hva i alle dager gjorde han her? Den eneste kulturen du omgir deg med, er de gamle ukebladene på bordet der."

"Han skulle med glede fått dem alle sammen, om han bare hadde latt være å dø på venteværelset mitt," sa jeg. Så vendte jeg meg mot Annemette Bergesen. "Vil du se hvor jeg holder til?"

"Hvorfor ikke?" Hun så på Hamre, som nikket.

"Bli med inn," sa jeg og låste opp mellomdøren. "Så skal du få se telefonkatalogen min."

Hun kontrollerte låsen med den ene fingeren. "Du tar sjansen på å la venteværelset stå åpent selv om du ikke er her selv?"

"Det har aldri vært noe stort problem. Det er ikke slik at det er kamp om sitteplassene akkurat."

"Slå opp på Ekerhovd, da!" ropte Hamre etter oss.

"Det var akkurat det jeg hadde i tankene," svarte jeg.

Annemette Bergesen så seg omkring på samme måte som de fleste gjorde første gang de besøkte meg, med en blanding av nysgjerrighet og synlig skepsis. "Så herfra styrer du dine omfattende undersøkelser?" kommenterte hun muntert.

"Dette er kommandosentralen, ja," sa jeg og viste med en håndbevegelse til telefon med svarer, der det lyste insisterende fra lampen, arkivskap, oppdatert veggkalender med bilde fra byfjellene, håndvask, hylle med kjøkkenglass, stoler, et lite bord og rommets hovedattraksjon, det store skrivebordet der bunker av uåpnede regninger, uløste oppgaver og nytteløse notater fylte den ene kortsiden, skrivesaker og diverse andre rekvisita, inkludert et uvasket glass, den andre.

Hun nikket mot telefonsvareren. "Du burde spille av den der. Kanskje ligger det en melding fra avdøde på den."

"Det pleier sjelden å være annet enn anonyme kjærlighetserklæringer, dessverre."

"Dessverre?"

"Ja, siden de er anonyme, mener jeg."

"Nåh."

Gjennom den åpne døren hørte jeg Hamre konferere lavmælt med de to betjentene. Jeg nikket. "Men du har rett, selvsagt."

Jeg spolte tilbake den litt gammeldagse svareren, før jeg spilte av meldingene. To av dem var av det klassiske, tause slaget: noen som hadde lyttet til det innspilte budskapet før de fant ut at her var det best å ikke si for mye, tenkte seg om litt til og la på. Den tredje var fra en mann som spurte om han var kommet til rett nummer. Siden han ikke fikk noe svar, snøftet han irritert og slengte på. "Der ser du," mumlet jeg. "Aldri annet enn klager."

Den fjerde var annerledes. En litt nervøs, nølende mannsstemme sa: Veum? Dette er … Onsdag morgen. Jeg vil gjerne snakke med deg. Jeg kommer innom i dag, i midttimen. En avtale? Etter en liten pause la han til: Takk. Så la han på.

"Midttimen?" mumlet jeg.

"Du kjente ikke stemmen?"

"Nei."

"Søren at han ikke sa hva han het!"

"Et skolemenneske da, kanskje?" Jeg grep telefonkatalogen og bladde opp. Så nikket jeg bekreftende til henne. "Her har vi ham. Ekerhovd, Erlend, lektor. Kjenndalsåsen, det er en av de nye adressene innerst i Sandalen, om jeg ikke tar feil."

"Ikke vet jeg," sa hun. "Jeg er ikke godt nok kjent i terrenget ennå, er jeg redd for."

"Har dere fått noe sted å bo, da?"

"Foreløpig har vi et lite krypinn i Jonas Lies vei. Men vi ser etter noe større."

Hamre var kommet i døråpningen. "Og hva hyggeprater vi om her, da? Viser du førstebetjenten frimerkesamlingen din, Veum?"

"Foreløpig er vi bare kommet til de franske postkortene."

"Åhå."

"Men vi har funnet ut hvor avdøde har huset sitt." Jeg holdt frem telefonkatalogen.

"Men så ring ham, da!"

"Mener du det?"

"Selvsagt."

Jeg slo nummeret jeg hadde funnet bak navnet hans i telefonkatalogen. Begge så avventende på meg. Men det bare ringte og ringte. Ingen tok telefonen. Han var ikke hjemme.