Hun satt på den blå steinen, midt på det som engang het Ole Bulls plass, men som nå av ulike årsaker er omdøpt til Olav V’s plass, og det stod som en stråleglans av det lyse håret hennes. Selv satt jeg på et av trappetrinnene mellom Sundt og Bristol, hørte på sildringen fra en av Bård Breiviks vannrenner i granitt ved siden av meg, bladde i en avis og lot som om jeg hadde oppmerksomheten rettet alle andre steder enn mot henne. Så langt hadde alt gått etter oppskriften; nesten bedre enn forventet.

Det var min gamle oppdragsgiver, Nils Åkre, som hadde kalt meg ut til Fyllingsdalen, der forsikringsselskapet han var ansatt i, til tross for en turbulent tilværelse i den skandinaviske finansverdens ytre sirkler, fremdeles holdt hodet over vann. Over et fat med nystekte tebrød i kantinen hadde han fremlagt problemet for meg. "For å gå rett på sak, Veum," hadde han sagt. "Vi har en ung dame i vårt konsern … Oslokontoret," la han til, som snakket han om en forvisning til Bjørnøya. "Vi har en mistanke om at hun formidler intern informasjon videre til noen av våre mest aggressive konkurrenter, men vi trenger bevis."

"Bevis?"

"Eller sikre indisier, iallfall. Derfor vil vi gjerne vite hvem hun besøker, når hun i morgen kommer til Bergen, på noe som i utgangspunktet skal være et privatbesøk."

"Til hvem da?"

"Nei … Det var nettopp det vi ville at du skulle finne ut, da."

Jeg så på Nils Åkre. De nybakte tebrødene som stod fast på menyen i selskapets kantine, hadde ikke gjort ham godt. Han hadde lagt seg ut, både over og under snippen. Håret var begynt å tynnes, og det var ingen som ville nøle med å plassere ham i overkant av femti, selv om han, så vidt jeg kunne regne meg til, ennå ikke var kommet lenger enn til slutten av førtiårene. De fallende konjunkturene i finansmarkedet hadde satt seg som mørke kurver under øynene hans, og uttrykket i ansiktet var like overbevisende entusiastisk som et departementalt finansbudsjett, fremlagt for en fiendtlig innstilt opposisjon.

"Hva ønsker du at jeg skal gjøre?"

"Noe så enkelt som et skyggeoppdrag, Veum. Jeg vil vite hva hun foretar seg i Bergen, hvilke steder hun oppsøker, og hvem hun møter."

"Var det enkelt du sa? Står det på visittkortet mitt at jeg også er kjent som ’Den usynlige mann’?"

Han smilte matt, med en ny munnfull tebrød mellom tennene. Han veivet avvæpnende med armene. "Er det ikke faget ditt, mann?"

"Fag og fag … Nå, hva heter så den unge damen? Og hvordan ser hun ut?"

Han tørket fingertuppene på servietten, stakk hånden inn i innerlommen på den uklanderlige, om enn noe tettpakkede dressen, hentet frem et sammenbrettet ark og skjøv det over til meg.

Jeg brettet det opp, mer skeptisk enn om det hadde vært et forslag til ny livspolise, og falt øyeblikkelig i staver. Hun var vakker som en filmstjerne, blond som en midtsommernatt, hadde et smil som en nyutklekket konfirmant og ikke en ripe i lakken, det jeg kunne se. - Arket var et utskrift fra et personalarkiv, portrettet var i fire farger, og hennes curriculum vitae var meget omfattende, fra examen artium ved Bergen Katedralskole og frem til diplomeksamen fra NHH og kurs i anvendt økonomi ved UCLA, Berkeley, San Francisco. - Elisabeth Gran, stod det, f. Bergen, 25-05-73. Nåværende adresse … et steinkast bak Slottet.

"Bergenser," konstaterte jeg.

Åkre pekte på meg og sa triumferende: "Sherlock Holmes! Jeg har alltid visst at du var god, Veum."

"Seksogtyve år," la jeg til.

"Hoderegning behersker du også. -  Men har du mobiltelefon?"

Jeg så desorientert på ham. "Bare en av aller enkleste slaget. Hvorfor det?"

"Jeg vil ha rapport, hele tiden, om hvor hun beveger seg. Håpet er å kunne ta henne på fersk gjerning. Hun reiser tilbake til Oslo igjen allerede i kveld."

"Du er redd hun skal komme utenfor bergensk jurisdiksjon?"

Han smilte glatt, tørket seg på fingrene med en hvit papirserviett, merket med selskapets logo, fulgte meg til døren og ønsket meg lykke til.

Utenfor skinte solen udiskriminerende over alle konkurrentene på finans- og forsikringsmarkedet. Det eneste jeg lurte på, var om de serverte like ferske tebrød, der i gårdene …

Til nå hadde alt gått etter oppskriften.

Forsikringsselskapet i Fyllingsdalen hadde tydeligvis god kontroll med sine ansatte. Elisabeth Gran ankom Bergen lufthavn med akkurat det flyet Nils Åkre hadde forutsagt, SK311, overraskende presis til å komme fra Tåkemoen. Hun hadde ikke mer bagasje med enn det hun kunne bære i en skulderveske av semsket skinn. For øvrig så hun enda bedre ut i virkeligheten enn på bildet i personalarkivet. Kledd i lyst brunt skjørt, kortere enn blodtrykket mitt hadde godt av, en gulaktig innsvinget jakke, hvit skjortebluse med høy krage og mørke, moteriktige solbriller, kunne hun vært på vei til shoppingtur i Oxford Street - men Bergen på den rette siden av sommeren var kanskje heller ikke å forakte, i så henseende?

Jeg sørget for å komme på plassen rett bak henne i drosjekøen, og da hun fikk bil, kapret jeg øyeblikkelig den neste, satte meg inn i baksetet, pekte på den foran og uttalte, for gud vet hvilken gang, den klassiske replikken: "Følg etter den drosjen der!"

Sjåføren hevet øyenbrynene og så ironisk på meg. "Å ja? James Bond på farten?"

Jeg benyttet anledningen til å kontakte Nils Åkre. "Nå er vi på vei fra Flesland."

"Er hun alene?"

"Hvis det ikke er flere biler i køen, så."

"Følg etter henne og gi meg en ny rapport så snart du har noe!"

Den første drosjen valgte å følge hovedtraseen innover mot byen. Fra Flyplassveien skimtet vi det moderne, ekspansive Bergen: de nye forretningshotellene og den store konsentrasjonen av industri og oljevirksomhet på de gamle myrene ved Kokstad og Sandsli. På Hop og Fjøsanger glitret ennå restene av fordums storhet blant rederstanden i formiddagssolen, og da vi kom til det nye, gigantiske spaghettikrysset på Nygårdstangen, tydet alt på at vi var på vei inn i LA eller en tilsvarende storby. Men vi ble nok en gang ført bak lyset. Det gamle Bergen sentrum lå fremdeles som en lettere modernisert middelalderby mellom de anslagsvis syv fjellene som omkranset den, uten å heve så mye som på øyenbrynene over at mye av virksomheten som holdt byen oppe forlengst hadde bitt seg fast i de ytre delene av storkommunen, en kort tunneltur til den andre siden av fjellene.

Den gule drosjen med Elisabeth Gran om bord skulle imidlertid ikke så langt. Ved Gamle Nygårdsbro svingte den ned til Høyteknologisenteret i Bergen, et futuristisk byggverk som inneholdt noen av byens mest fremskutte forskningsprosjekter, innenfor molekylærbiologi, virusforskning og informatikk. Etter å ha betalt bilen forsvant Elisabeth Gran inn i bygningen. Selv hastet jeg etter, fulgt av en ironisk hilsen fra drosjesjåføren: "Du e sikker på at eg ikkje skal vente? Det kan jo vere hon ikkje vil ha nokke med deg å gjøre!"

Jeg trådte inn i den store, åpne vestibylen. Et øyeblikk fikk jeg problemer med å holde fasaden. Elisabeth Gran var allerede på vei mot døren igjen. Men hun lot hverken til å fatte interesse for eller dra den aller minste kjensel på den middelaldrende, svakt grånende herren som kom imot henne. Jeg passerte henne, møtte blikket til den strenge kvinnen bak informasjonsskranken, slo et formålsløst slag over gulvet - lik en tilfeldig turist som hadde stukket innom - før jeg forsvant ut igjen, engstelig for hvor Elisabeth Gran kunne finne på å ta veien. - Hun hadde ikke bestilt en ny bil, vel?

Men nei. Tvert imot. Uten synlig hastverk var hun på vei inn i Nygårdsparken. På trygg avstand fulgte jeg etter, langs den øvre veien ved Realfagbygget, ut av parken i Parkveien, forbi de gamle patrisierhusene der, videre bort til Bergen Museum og ned forbi Universitetets nye store administrasjonsbygg på hjørnet av Christies gate og Fosswinckels gate, før hun endte opp, som en strandet havfrue - her, hvor jeg nå satt og betraktet henne.

Der hun satt, på den blå steinen, med de lange, slanke leggene i vakker bue fremfor seg, var hun som en magnet for skråblikk, og det var ikke så rent få manneben som snublet i kantsteinene rundt den skråttstilte skulpturen, med overflatestein fra Brasil og innmat fra Bygg & Betong.

På mobiltelefonen kommuniserte jeg med Nils Åkre. "Hva!" bjeffet han. "Ser det ut som om hun venter på noen?"

"Hun kikker iallfall på klokken."

Hun lot blikket gli i min retning. Jeg snudde meg vekk, bekymret for at hun skulle kjenne meg igjen fra vestibylen til HIB. Mens jeg avsluttet samtalen med Åkre, lot jeg blikket gli over den øvre delen av Torgallmenningen, der det store skulpturprosjektet var inne i siste fase av ferdiggjøringen. Til 17. mai skulle det stå ferdig - søylerekkene på hver sin side av allmenningen, de lette baldakinene over dem, det nye vannspeilet rundt Sjøfartsmonumentet. Bergens storstue var i ferd med å endre karakter, som et slags speilbilde av de skiftende tidene vi var inne i. Det var nok et eksteriør folk av Elisabeth Grans kategori ville ha sans for. De gamle bergensmadammene var mer skeptiske til nyskapningen. Privatdetektiver uttalte seg ikke om den slags.

Da jeg vendte blikket i hennes retning igjen, hadde hun reist seg. En elegant kledd herre i den rette alder - hennes egen - var på vei bort til henne. Han var kortklippet ved ørene, hadde lys grå dress, italiensk i snittet, smale finansmeklerbriller og gav henne en så lang klem at det var rett før jeg lurte på hva det egentlig var de drev på med der borte.

Da de begynte å bevege seg, var det i munter passiar, og hun lo mye, altfor mye, tenkte jeg, med altfor mye solrefleks i tennene. I første omgang skulle de ikke lenger enn opp til Kalmarhuset, som nå var blitt et boligprosjekt i øverste priskategori, og jeg undret: Er det her han bor? Har han tenkt å invitere henne inn på formiddagste?

Men de ble ikke lenge innendørs. Kanskje hadde jeg tatt feil. Kanskje var det eiendomsmekler han var. I vårsolen tok han henne iallfall med på en rundtur til byens sentrale strøk, og det lå påfallende mange moderne leilighetskomplekser innenfor nedslagsfeltet.

I første omgang gikk turen utover på Nordnes, min barndoms bydel, som hadde opplevd store omveltninger det siste halve århundret, fra eksplosjonsulykken i 1944 la store delen av halvøyen øde og åpnet for etterkrigstidens tøylesløse byplanleggere. På puddefjordssiden var den gamle bebyggelsen bevart, men i de gamle havnelagrene hadde flere moderne mediabedrifter slått rot. Her hadde TV2 sitt hovedkvarter i godt naboskap med sin ektefødte avlegger, Storm Weather, som varslet både storm og stille i like kort skjørt som Elisabeth Gran. Her hadde Nordisk Film sine filmstudioer, og lenger ute, på den andre siden av Georgernes Verft, lå det mangfoldige kulturbygget USF, i lokalene til det som engang hadde vært en førsteklasses sardinfabrikk med det velklingende norske navnet United Sardines Factory. Nå hadde den siste sardinen forlengst lagt ut på sin siste svømmetur der nede fra. I stedet var det Natt-Jazz året rundt, Cinematek, kunstutstillinger og halvlitere på bryggekanten, når været tillot det.

Da Elisabeth Gran og hennes kavaler fulgte Galgebakken oppover mot Fredriksberg, den best bevarte delen av de gamle festningsanleggene der ute, reist på 1600-tallet, så jeg at den unge mannen pekte nedover og ganske sikkert kom med en utredning om det store byggeprosjektet til BOB i fjellskrenten mellom festningen og USF, en plan som ville gjøre denne delen av Verftet og fjellsiden opp mot Nordnes skole til en mellomting av Aker Brygge og Babylons hengende hager.

Slik var Bergen - gammelt og nytt, om hverandre.

Enda tydeligere ble dette, da vi beveget oss helt ut til Nordnesbakken. Mens Elisabeth Gran forsvant inn i høyblokken til Havforskningsinstituttet, slo kavaleren hennes seg ned på en benk foran en av de gamle depotbarakkene, med utsikt mot det store underjordiske parkeringsanlegget som var under konstruksjon foran Akvariet. Med Fiskeridirektoratet som nærmeste naboskap var dette sentrum for landets maritime forskning og tilgrensende virksomhet. Det sannsynligvis hverken Elisabeth Gran eller den unge mannen visste, var at vi dessuten befant oss ved et av byens eldste rettersteder, der Anne Pedersdotter ble brent på bålet som heks i 1590, og den siste halshuggingen i byen hadde funnet sted, da den svenske tyven og drapsmannen Jakob Wallin ble henrettet i 1876. Så ille gikk det ikke med noen av oss.

Jeg hadde igjen oppnådd kontakt med Nils Åkre. "Havforskningsinstituttet? Hva gjør hun der?"

"Hun sa ikke noe til meg."

"Og den unge mannen?"

"Jo, vi befinner oss på hver vår side av anleggsområdet her ute. Si meg, er HIB og Havforskningsinstituttet nære konkurrenter av dere?"

Han mumlet, knapt hørbart i telefonen: "Nei. Her må det ligge noe annet bak. Gi meg nærmere beskjed når det skjer noe, Veum."

"Vær du trygg. Om ikke noe annet, så får jeg iallfall se Bergen i det vakreste vårværet så langt i år."

Etter en halvtime kom Elisabeth Gran ut, kom med en beklagelse til den unge kavaleren, som hadde ventet like lenge som jeg selv, før de fulgte Nordnesgaten og deretter Strandgaten innover mot sentrum igjen.

Nede ved Grieggården, i C. Sundts gate, var det hennes tur til å vente på ham, mens han var inne i bygningen. Hun ruslet ut på kaikanten og kikket over Vågen, der SAS-hotellet reiste seg pietetsfullt på den gamle branntomten fra 1955, den gang halve Bryggen brant ned og mange ville rive resten. Men det ble aldri noe Manhattan der ute. Det moderne Bergen hadde slått rot andre steder, på Nygårdstangen og i de ytre bydelene.

Nå skulle de spise lunsj. Turen gikk rett forbi Muren - den gamle Rosenkrantzke Mur fra 1561, en av byens eldste verdslige bygninger - og inn på Pascal, den franskinspirerte vesle fortausrestauranten til Hotel Neptun. Sant å si begynte jeg å kjenne et hulrom i magen selv, og jeg kontaktet øyeblikkelig Nils Åkre for å høre om han hadde plass til en enkel liten lunsjrett på budsjettet. "Med strek under enkel, Veum," bjeffet han. "Og ikke bli forskrekket om jeg dukker opp der, jeg også."

"Klarer du å løsrive deg fra tebrødene da, tror du?"

"Jeg kommer dit i én hensikt, Veum."

"I motsetning til alle andre?" repliserte jeg.

"Tiden er inne for å slå til!" sa han, før han brøt forbindelsen.

Jeg fant meg iallfall en plass, ved et bord med rødrutet duk, bestilte en omelett og en flaske Farris, mens jeg med tilløp til galopperende misunnelse iakttok den rødvinsflasken Elisabeth Gran og hennes mannlige bekjentskap hadde tenkt å dele over måltidet. 

Ingen av dem så ut til å legge merke til at den beskjedne mannen som hadde befunnet seg i deres umiddelbare nærhet siden tidlig på formiddagen, nå også var dukket opp i nærheten av lunsjbordet deres. De var - om sant skal sies - mest opptatt av hverandre. Mannen hadde funnet frem en avtalebok av det slaget du måtte ha høyere eksamen i offentlig administrasjon for å finne ut av, og en lommecomputer som sannsynligvis kunne utføre de mest kompliserte beregningsoppgaver uten å lee på et krystallkomma. Han brukte tastaturet flittig, og Elisabeth Gran bøyde seg interessert fremover og kom med oppmuntrende kommentarer til kalkylen -eller hva det nå var de bedrev mens de ventet på maten.

To tallerkener ankom. Litt senere kom min egen. Til slutt kom Nils Åkre. Uten med den minste mine å tilkjennegi sitt bekjentskap med meg ble han stående i døren så lenge at ingen kunne la være å legge merke til ham. Bortsett fra Elisabeth Gran, som satt med ryggen til. Men også hun ble - av sin ledsager - gjort oppmerksom på at det stod en storvokst kar i døren og stirret stivt på dem, og da hun snudde seg og fikk øye på ham, var det med en replikk som skar hodet av en hvilken som helst innvending: "Men pappa! Hva gjør du her?"

"Pappa?" mumlet jeg, som var det et ord jeg aldri hadde hørt før.

"Ha!" utbrøt Nils Åkre, som en gammeldags operettefigur. "Det er vel heller jeg som skal spørre - hva du gjør her! Og med hvem!" Han pekte dramatisk på den unge mannen med meglerbrillene.

"Men du husker da Tor Åge, Fredriks bror - fra bryllupet?"

"Eh - he?" Nils Åkre var i ferd med å synke sammen i skuldrene. 

"Han har arbeidet her i halvannet år allerede, og nå følger Fredrik og jeg etter. Vi kommer hjem, pappa!"

"Hjem?"

"Til Bergen. Selv har jeg fått jobb på Havforskningsinstituttet, i økonomiledelsen, og Fredrik skal i gang med et større forskningsprosjekt på Høyteknologisenteret. Jeg var innom der tidligere i dag og avleverte noen papirer for ham."

"Men …" Igjen vendte han blikket mot Tor Åge, som etter alt å dømme het Gran til etternavn han også.

"Tor Åge har hjulpet oss med å se etter hus. Han har flere spennende tilbud på hånden. Nå skal jeg bare få ordnet opp i finansieringen, og så …"

"Og vi som trodde det var Oslo for godt for dere. - Men hvorfor har du ikke sagt noe på forhånd? Mor kommer til å bli henrykt."

"Men det skulle jo være en overraskelse! Forstår du ikke?"

"Jo …"

Nils Åkre passerte rett forbi bordet mitt på veien ut igjen. Fremdeles gjorde han ikke det minste tegn til å ville vite av meg. Sannsynligvis ville det være et pinlig poeng for ham å forklare, etterpå - det også.

"Jaggu sa jeg overraskelse!" kommenterte jeg en halvtime senere, da jeg var ute på gaten igjen og endelig fikk kontakt med ham på mobiltelefonen. "Hva var vitsen med hele dette maskepiet? Hvorfor fortalte du meg ikke at det var din datter jeg skulle skygge?"

"Du tar jo ikke slike saker, Veum!"

"Neivel! Så du trodde - at hun hadde en affære på si’ her borte, og ville ha hjelp av meg til å avsløre henne? Men hvorfor i all verden? Din egen datter, mann!"

"Man skal oppføre seg respektabelt - og ikke kaste skam på familien," sa Nils Åkre selvhøytidelig før han kjørte inn i Løvstakktunnelen og forbindelsen ble brutt.

Derfor fikk han ikke med seg det siste jeg sa: "Og ikke føre sine nærmeste forretningsforbindelser bak lyset!"

Av samme årsak fikk jeg heller ikke fortalt ham at etter å ha fullført måltidet fulgte jeg - av ren nysgjerrighet, selvsagt - etter det unge paret inn i hotellresepsjonen innenfor, der jeg - helt tilfeldig - kom til å overhøre at de bestilte et rom, natten over, til herr og fru Gran. 

Det overrasket meg egentlig ikke. Jeg hadde sett måten de klemte hverandre på ved den blå steinen. Dessuten var det ikke noe som angikk meg. Mitt oppdrag var forlengst avsluttet, og Nils Åkre hadde hatt helt rett i det han sa: Jeg tok ikke slike saker.

Jeg så dem aldri igjen, heller. Bortsett fra Nils Åkre selv, da. Dine faste oppdragsgivere blir du ikke så lett kvitt. Og det vesle narrespillet hans tilgav jeg ham lett, så snart honoraret mitt var kommet inn på kontoen min.

(Første og hittil eneste gang på trykk: I SAS Magasinet, annonsebilag, nr. 4-99, juni-august 1999.)