Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg. Kanskje en krysning mellom Humphrey Bogart og Helge Jordal, med trench-coat fra Grand Magasin, akevitt i innerlommen og en blondine bak øret. Idet han møter meg i kontordøren, fremstår Veum mer som en mellomting av en fotsoneterapeut og studentprest: fast i håndttrykket, men bløt i blikket.

Kontoret ligger i halvmørke, bare opplyst av det døende dagslyset utenfor og en skrivebordslampe til venstre på det store skrivebordet.

- Lyssky, Veum?

- Jeg har alltid følt meg mest hjemme på skyggesiden. Og litt ute av fokus.

(…)

Vi drikker. Selve kontoret er akkurat så spartansk utstyrt som jeg hadde ventet det. I tillegg til skrivebordet inneholdet det et grått arkivskap, et lite bord med en skrivemaskin på, en hvit vask med speil over (og en hylle med fire billige kjøkkenglass), et høyt skap, en stumtjener, en gammel reiseradio, en telefon og en automatisk telefonsvarer. Ved siden av telefonen ligger en bunke ubetalte regninger og noen mynter. På veggen henger en kalender utgitt av Nordnes Idrettslag. Marsbildet viser Murhvelvingen ved århundreskiftet. Rundt tre-fire av datoene har han tegnet sirkler. Det kan bety avtaler. Men det minner stygt om forfallsdager.

Veum er i midten av førtiårene, mørk blond med tilløp til grått i tinningene og ved ørene. Han er kledd i en tweedjakke og dongeribukser, med lys skjorte og et skotskrutet slips knyttet løst rundt halsen. Han ser for anledningen både nybarbert og pent polert ut. For den saks skyld kunne han solgt livspoliser eller pensjonsforsikringer. Så opererer han da også i en bransje tett knyttet til liv, død og økonomiske konsekvenser.

- Hva får egentlig et menneske til å livnære seg av å være privatdetektiv?

- Hva var det du kalte det?

- Privatdetektiv.

- Jeg mente det andre. Livnære seg. Vil du se selvangivelsen min? Jeg har fått utsettelse ut mars. Ikke fordi det er så vanskelig å fylle den ut, men fordi det stadig er like pinlig å levere den inn.

- Men du har råd til dette kontoret?

- Jeg gjorde huseieren en stor tjeneste en gang og fikk en rimelig kontrakt, på livstid. Ubetinget.

- Så hva lever du av?

- Jeg tar oppdrag for forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, bilfirmaer. Det meste er dødsens kjedelig. Du vet hva det skal stå på gravsteinen min?Ren rutine. De aller fleste arbeidsdagene tilbringer jeg her på kontoret. Når jeg har lest ut alle ukebladene ute på venteværelset mitt, rusler jeg bort til tannlegen i kontoret ved siden av og leser ut alle ukebladene der. Han har de siste numrene, bare tre-fire måneder gamle. Dessuten skifter han tannlegeassistent fortere enn andre folk skifter undertøy. Av og til har jeg lurt på hva han gjør med dem. Det ville jo være dårlig reklame for meg hvis det viste seg at det var en lokal variant av Sweeney Todd jeg var nabo med.

(…)

- Dette å bli privatdetektiv, er det guttedrømmen som har gått i oppfyllelse?

- En mager drøm, i så fall. Nei, jeg ble privatetterforsker fordi jeg gjorde meg upopulær i Barnevernet, og dette var en måte å fortsette noe av det samme arbeidet på.

- Hvorfor ble du upopulær?

- Jeg lente meg litt for tungt på en stofflanger en gang. Han lå på sykehuset i tre måneder etterpå.

- Ikke fordi du var for stor i kjeften altså?

- De fleste bergensere har gjennomtrekk akkurat der.

- Så du er en ekte bergenser?

- Førstegenerasjons, men allround vestlending. Min far var fra Sunnfjord, min mor fra Ryfylke. Gamlingen døde da jeg var tolv år gammel. Han var trikkekonduktør og studerte norrøn mytologi på fritiden. Min mor døde i 1975. Hun var en ivrig kirkegjenger på slutten. Hun hadde bare meg og Jesus igjen, og den siste tiden hadde jeg et sterkt inntrykk av at hun foretrakk ham.

(…)

- Andre ting som gjør deg forbanna?

- I dette yrket? Velfødde karrieremennesker som ødelegger ungene sine. Og som sender slike som meg ut i bakgatene for å plukke opp restene. "De skal arve vinden," heter det – men de folkene der, de kommer til å arve en orkan, enten de vil eller ikke.

- Du lyder som en gammeltestamentlig profet.

- Har du ikke forstått det? Jeg er en gammeltestamentlig profet.

- Du har en filosofisk legning. Leser du mye?

- Den siste boken jeg leste, var den nye Telefonkatalogen.

(…)

- Hva er yndlingsfilmen din?

- Casablanca. Hva hadde du ventet deg?

- Ingen nyere altså? Du vet at de har funnet opp fargefilmen?

- Da må det bli Manhattan av Woody Allen. Men den var visst i svart-hvitt den også, når jeg tenker meg om. Du vet jeg tilhører den generasjonen som var mot fjernsyn, men for svart-hvitt-tv.

- En ekte 68-er?

- Jeg hører vel snarere til 58-erne. Vi som ennå gikk på danseskole og forbandt jenter med panserkrysseren Potempkin, hvis du forstår hva jeg mener? Nå kom jeg forresten på noe. Vi hadde et detektivbyrå, en kamerat av meg og jeg, i 1954. Vi hadde kontor i en boligblokk som var under bygging. Vi hadde bare én sak, men hun het Sylvelin og hadde langt, lyst hår som fikk solen selv til å blekne når hun gikk gjennom gaten. Hun var blondinen i eventyret vårt.

- Hvor ble det av henne?

Han ser ut av vinduet. – Borte i vrimmelen. Hun, som alle de andre.

- Du er ikke … gift?

- Nei. Men jeg har vært. Og jeg fikk ikke diplom for det. Knapt nok hederlig omtale.

- Er det ellers noe du setter pris på, privat mener jeg?

Han ser litt på meg. Så svarer han: - Stillhet. Byen om natten. Telefonen når den ikke ringer. En journalist som ikke stiller flere spørsmål.

Så reiser han seg, som for å understreke at intervjuet er over. Ute er det blitt mørkt, men gatebelysningen er tent. Han blir stående foran vinduet. Et øyeblikk virker han nesten gjennomsiktig der han står, gjennomlyst av byen bak seg.

Så trer han ut av lyset og inn i fiksjonen igjen …

(Utdrag fra et intervju i Dagbladet, 2. april 1988)

 

Les også 60-årsintervjuet med Varg Veum her.