En kriminalforfatters bekjennelser

“’Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård.’ Er ikke det en ganske suggererende begynnelse på en fortelling uten slutt?” Slik begynner den britisk-amerikanske kriminalforfatteren John Dickson Carr sin kanskje mest fullendte roman, The Burning Court (på norsk Sort messe), som alltid hos Carr et lukket rom-mysterium. Tilfeldighetene vil ha det slik at jeg de siste syv årene har bodd ved en kirkegård – ja, jeg har rett og slett utsikt mot den fra mitt arbeidsværelse – og det har vel hendt noen ganger i løpet av mitt forfattervirke at jeg har latt være å fullføre en historie, om ikke så veldig mange, skal jeg være ærlig. Men som kriminalforfatter har jeg på en måte hatt “utsikt til kirkegården” gjennom store deler av mitt forfatterskap, siden kriminallitteratur nå engang handler om døden og alle vi som sirkler rundt den, som “dødens drabanter”, for å sitere en av mine egne boktitler. De fleste dødsfall fører da også til kirkegården, på ett eller annet vis. Min avdøde danske kollega, Dan Turéll, sa engang da vi begge deltok i et tv-program i Danmark, at har du først et lik, plasserer alle andre seg i sirkler rundt dette. Du tilkaller en lege, legen tilkaller politiet, du har vitner, du har pårørende, og når etterforskningen setter i gang, sprer sirklene seg lenger og lenger ut i miljøet rundt den avdøde, og slik tegner fortellinger om et drap snart et bredt bilde av den tiden og det samfunnet vi lever i, alt sammen sparket i gang av et mistenkelig likfunn. Dette er ikke minst tydelig i det vi må ha lov til å kalle moderne kriminallitteratur, selv om moderne kanskje er et ambivalent uttrykk å bruke i denne sammenhengen, tradisjonene innenfor sjangeren tatt i betraktning.

    Dette skal jeg etter hvert komme frem til, når jeg nå setter i gang med det jeg altså har kalt “Med utsikt til kirkegården – En kriminalforfatters bekjennelser”. Åpningssetninger skal man for øvrig bruke lang tid på. Den første og den siste setningen er sannsynligvis de viktigste i de fleste bøker som blir skrevet, den første aller mest, for den skal lokke leseren videre inn i boken. Forfattere skal selvsagt være forsiktig med å være altfor fornøyd med seg selv, men jeg må vel innrømme at jeg var rimelig godt fornøyd da jeg hadde skrevet åpningssetningen til Ansikt til ansikt (2004). Den lyder, som noen vil huske: “Det satt en død mann på venteværelset mitt.” Stort tidligere kan man ikke presentere liket i en kriminalroman enn at det sitter og venter på detektiven idet han ankommer kontoret sitt.

    Men de aller færreste blir vel født som kriminalforfattere, og jeg skal gjøre et forsøk på å foreta et litterært dypdykk i min egen barndom og oppvekst, for der – om mulig – å finne grunnen til at det var innenfor den sjangeren jeg i all hovedsak skulle finne min plass som forfatter.

    Siden jeg i oktober ble det Kjartan Fløgstad så treffende har kalt “NAV-stipendiat”, tilhører jeg en generasjon som ble født og hadde sine grunnleggende år før fjernsynet kom til Norge, da NRK var den eneste radiokanalen, og de andre vi etter hvert begynte å lete oss frem til, stort sett overførte popmusikk med støy og skraping som et konstant akkompagnement. Jeg er ikke den eneste forfatteren av den generasjonen som satt klistret til radioen hver morgen da Barnetimen for de minste gikk på luften. Og det var slett ikke dårlige fortellinger som møtte oss der. Ole Brumm har jeg den dag i dag et nært og varmt forhold til, og jeg kan fremdeles høre Thorbjørn Egners stemme for mitt indre øre når jeg blar i eller leser fra de første bøkene jeg selv fikk og fremdeles har: Ole Brumm (1952) og oppfølgeren Ole Brumm og vennene hans (1953). Noen mysterier fantes det uvegerlig i de bøkene også, og som oftest gikk det ut over det sørgmodige eselet Tussi. For hvor ble det av halen hans i den ene boken? Og hvem tok huset hans i den andre? I Tussis ironiske kommentarer kan man nesten høre tonefallet fra det som senere ble definert som klassisk hardkokt dialog, så tydelig at jeg brukte en av dem som motto i en av de tidligste Varg Veum-bøkene,Tornerose sov i hundre år (1980). Tussi ligger og flyter i elven etter å ha blitt dyttet uti av Tigergutt, og når Sprett spør hva han gjør der nede, svarer han på typisk vis: “Graver jeg hull i jorden? Galt. Hopper jeg fra grein til grein? Galt. Venter jeg på at noen skal hjelpe meg opp fra vannet? Riktig.”

Og apropos hardkokt dialog. De andre litterære tekstene jeg møtte i så ung alder, da min mor eller far leste høyt for meg, var Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Lytter man til dialogen mellom prinsessen og Askeladden i “Prinsessen som ingen kunne målbinde”, for eksempel, er den som hentet ut fra en Raymond Chandler-roman og kunne med bravur vært fremført av Humphrey Bogart og Lauren Bacall.

    Tilbake til Barnetimen for de minste. En annen markant stemme derfra var Anne-Cath Vestly, for meg først og fremst forbundet med den aller første serien om Ole Alexander Fili-bom-bom-bom, som sågar kom til Bergen i en av episodene – kanskje mitt aller første møte med Bergen i litteraturen. Alf Prøysen gav oss humor og innlandshistorier på en særpreget dialekt, som vi fort annekterte, og sangen om mjølkeruta ifra Skomperud på Heia ble en naturlig del av sangskatten, sammen med mange andre Prøysen-viser, både for barn og voksne.

    Så lærte vi oss å lese, og nye verdener åpnet seg for oss. Jeg fikk etter hvert en fast rute inn til Bergen offentlige bibliotek, barneavdelingen, der jeg langsomt men sikkert leste meg gjennom det aller meste de hadde i bokhyllene. Det var Astrid Lindgren, og der dukket for eksempel “mesterdetektiven Blomkvist” opp. Det var Tove Jansson, og fantes det noe mer mystisk enn å våkne opp en vintermorgen som et lite mummitroll og gå ut i den gåtefulle trollvinteren? Begge disse nordiske forfatterinnene hadde vært verdt hver sin nobelpris i litteratur, spør du meg. Det var Charles Dickens, først i forkortede utgaver for barn, senere i de store, av og til flerbindsutgavene i ungdomshyllene. I de samme hyllene fant jeg Alexandre Dumas med sine udødelige fortellinger om de tre musketerer og Greven av Monte Cristo, og midt på veggen mot vest i barneavdelingen førte en svingdør inn til en enda mer spennende, men foreløpig utilgjengelig verden: voksenavdelingen.

Parallelt med utlånet på biblioteket tilfløt det oss diverse former for underholdningslitteratur for barn, med Hardyguttene i høysetet, bare utfordret av bøkene om Tarzan, og når vi innimellom gikk tom for hardybøker: Frøken Detektiv. Barnetimen for de minste-generasjonen var dessuten den første i Norge som for alvor begynte å lese masseproduserte tegneserier, noe som førte til at de aller fleste av oss hadde en parallell barndom i Andeby og etter hvert ute på præriene med Kaptein Miki og Davy Crockett, eller langs storbygatene til det som den gang var fornorsket til Stålmannen og Lynvingen, i dag kjent som Superman og Batman. Vi skal heller ikke glemme “the missing link” mellom tegneserier og bøker: Detektivmagasinet, om den ustoppelige Oslo-detektiven Knut Gribb og hans livslange kamp mot mesterforbryteren Thomas Ryer og andre representanter for underverdenen. Da jeg i 1986 skrev mitt første helaftens skuespill, var det faktisk en musikal med tittelen Knut Gribb tar Bergenstoget, inspirert nettopp av denne lystlesningen fra unge år.

    Etter hvert som vi ble eldre, ble lengselen etter de voksnes bokhyller stadig sterkere. Jeg husker godt den dagen jeg var gått tom for lesestoff og spurte min far om han ikke hadde en eller annen bok i sine hyller som jeg kunne lese. Etter å ha sett seg litt om, fant han frem en liten grønn bok, som jeg fremdeles har, nostalgisk av natur som jeg er. Det var Hunden fra Baskerville i en utgave fra 1911, trykket i Kristiania og med undertittelen “En ny fortælling om Sherlock Holmes”. Fra det øyeblikket jeg åpne den boken og for første gang ble dradd inn i en klassisk kriminalroman, der første setning lød: “Sherlock Holmes, som i regelen var meget sent oppe om morgenen, undtagen i de ikke sjeldne tilfælde, da han var oppe hele natten, sat ved frokostbordet”, var jeg solgt for alltid.

    Likevel gikk veien til kriminalforfatterskapet i enda en bue. I noen skjellsettende år, da man var mellom seksten og nitten, gikk på Bergen Katedralskole og faktisk hadde tatt den optimistiske beslutningen at det var forfatter man skulle bli, var det verdenslitteraturen som skulle fortæres. Siden dette skjedde samtidig som den første billigbokbølgen for alvor skylte innover landet, var det aller meste av dette tilgjengelig, fra Homer til Beckett. Selv hadde jeg allerede den gang en frankofil legning og kastet meg over Camus og Sartre. Eksistensialist skulle man definitivt være, og etter hvert kommunist i tillegg, om enn moderert til en form for uavhengig venstresosialisme etter hvert som overgrepene i de kommunistiske statene tegnet seg stadig tydeligere. Og det var andre bøker som ventet. Jeg leste sporadisk i Ulysses, men hadde nok større glede av å lese den unge James Joyce. Ulysses leste jeg først mange år senere. Beckett gav jeg opp. Der var det rett og slett for lite som skjedde. Hemingway, derimot, der var det både fortelling og det som mere var. Uten å dra den gamle slutningsrekken fra de islandske ættesagaene via Hemingway til Hammett og Chandler her, må jeg bare understreke at arven fra Hemingway er lett å se både i mitt og i de aller fleste andre forfatterskap påbegynt de siste to-tredjedelene av det tyvende århundret. Uten ham hadde moderne litteratur sett ganske annerledes ut.

    Jeg kunne fortsette å ramse opp, men skal i denne omgang stoppe ved ett navn, kanskje litt kuriøst for en krimforfatter, nemlig den amerikanske beat-forfatteren Jack Kerouac. Kerouac møtte jeg første gang i en norsk oversettelse av The Subterraneans (De underjordiske) i Cappelens meget gode serie om Verdens unge på 60-tallet. Senere leste jeg ham på originalspråket, for nettopp språk var hemmeligheten bak Kerouacs gjennomslagskraft. Det var en poetisk styrke i bøkene hans, en energi like nyskapende som Charlie Parker og bebop-jazzen Kerouac var så inspirert av. Dette besnærte og forførte en ung forfatterspire, så ettertrykkelig at da jeg ti år senere, i 1976, skrev min hovedoppgave i engelsk ved Universitetet i Bergen, var det nettopp om ham: The Eisenhower Gypsy. The political aspects of Jack Kerouac’s writing.

Hadde jeg da ingen norske forbilder? Jo, selvsagt. Jeg har alltid vært opptatt av teater og hadde min eneste faste stilling i livet som informasjonssekretær ved Den Nationale Scene i to perioder på 1970- og 80-tallet og har jo selv et forfatterskap bak meg også som dramatiker, akkurat nå med musikalversjonen avHellemyrsfolket, som går for fulle hus i Bergen denne høsten. Ibsen kommer man aldri utenom som norsk forfatter. Heller ikke som krimforfatter, for alle hans samtidsdrama er bygget opp som kriminalfortellinger, alltid med hemmeligheter fra fortiden som avdekkes bit for bit, til det hele ender i en dramatisk finale: en liten pike skyter seg selv, et par går i fossen, et nybygg brenner ned. I en periode leste jeg også med stor glede Helge Krog, men det er vel Nordahl Grieg og Bertolt Brecht som har inspirert meg mest som dramatiker.

    Som prosaforfatter kommer man heller ikke utenom Hamsun, men da for mitt vedkommende bare den unge, Mykle som blant mye annet gav noen av de mest betagende beskrivelsene av Bergen i litteraturen iSangen om den røde rubin (1956), og i tillegg har jeg aldri lagt skjul på min begeistring for Gunnar Larsen, som tegner tilsvarende bilder av Oslo i mellomkrigstiden, og ikke minst naturen, både rundt byen og i fjellstrøkene vestover – som i Bull (1938), min personlige favoritt blant Larsens romaner.

    Mitt største forbilde blant norske forfattere er likevel en annen bergensforfatter, og det har faktisk ingenting med bytilhørigheten å gjøre, for så godt som hele sitt forfatterskap skrev hun mens hun bodde i København. Amalie Skram står for meg som det fremste navnet i norsk litteratur ved siden av Henrik Ibsen. Den måten hun med innlevelse og medlidenhet skildrer sine litterære personer og den måten hun omformer et lokalt landskap til å bli arenaen for noe som ville vært verdenslitteratur om det var skrevet på engelsk, fransk eller tysk, det har aldri sluttet å fascinere meg. Dessuten er hun en tidløs forfatter, mer tidløs enn de fleste av sine samtidige, med en skrivestil som peker fremover mot senere forfattere, som den tidligere nevnte Hemingway. Den misunnelige bergenske forfatteren John Paulsen skrev en gang en roman der han satiriserte over fru Amalie Müller, som hun den gang het, Moderne Damer, men det var nettopp det hun var: en moderne forfatter, først og fremst. Hellemyrsfolket står for meg som et av hovedverkene i norsk litteraturhistorie, og jeg er lykkelig over at jeg to ganger har fått lov til å bearbeide og dramatisere det stoffet for scenen, første gang i 1988-92.

    Amalie Skrams metode, for nå å kalle det for det, har jeg i en annen artikkel tidligere i høst sammenlignet med måten Karin Fossum skriver på, og se der – da har vi endelig kommet frem til kriminallitteraturen igjen. Og la oss fra nå av forbli der.

    De fleste forfattere skriver den typen bøker de selv liker å lese, og da har jeg allerede røpet min forkjærlighet for kriminalromaner. Etter Arthur Conan Doyle pløyde jeg gjennom de fleste klassikerne, med navn som Agatha Christie, Quentin Patrick og Erle Stanley Gardner som noen tilfeldig nevnte navn. Som de fleste andre opplevde jeg kriminalbøkene som underholdningslitteratur først og fremst. Men så kommer det store vannskillet, og det kommer i Norge midt på 1960-tallet. Det vannskillet har to navn. Det ene er Den svarte serie, den billigbokserien som Gyldendal ved sin sjefsredaktør Sigmund Hoftun begynte å gi ut på dette tidspunktet. I denne serien ble både klassiske og moderne kriminalromaner utgitt, mange av dem for første gang på norsk, og med det gjort tilgjengelig for et stort og lesesultent publikum: Barnetimen for de minste-generasjonen, som akkurat da var begynt å bli voksne. Det andre navnet er det svenske forfatterparet Sjöwall & Wahlöö, som på norsk ble utgitt direkte i Den svarte serie. De satte i gang en revolusjon innenfor kriminallitteraturen som den dag i dag er synlig i det aller meste som skrives av norske kriminalromaner, om enn filtrert gjennom etterfølgeren Henning Mankell for en del av mine yngre kolleger. Men det var Sjöwall & Wahlöö som startet det hele. Det de gjorde, var å vise at kriminallitteratur faktisk ikke bare var underholdningslitteratur. Det var en sjanger som kunne brukes til å fortelle noe viktig og vesentlig om den tiden vi lever i, og det samfunnet som omgir oss. Sjöwall & Wahlöö, som selv var kommunister, viste alle oss – i ulike avskygninger – venstreradikale forfattere som etter hvert skulle debuterte innenfor sjangeren, at dette var noe vi med den beste samvittighet kunne drive på med, for noen av oss for det som skulle vise seg å bli resten av livet – eller karrieren da, for ikke å overdramatisere.

Gjennom det klarsynet Sjöwall & Wahlöö gav oss – og det nye synet på sjangeren slik den kan være – oppdaget mange av oss for første gang de store amerikanske krimforfatterne, med troikaen Dashiell Hammett, Raymond Chandler og Ross Macdonald som de sentrale navnene, noe som gav oss ytterligere lyst til å prøve oss i samme retning. Hammett var blant dem som skapte den hardkokte skolen. Chandler, “kriminallitteraturens Shakespeare”, perfeksjonerte den. Men den beste plotmakeren og den man på mange måter kan lære mest av i så måte, var Ross Macdonald. Sam Spade, Philip Marlowe, Lew Archer – Varg Veum står i gjeld til dem alle.

    Det har gått snart førti år siden Jon Michelet og jeg gav ut våre første kriminalromaner, begge i 1975, som resultat av en kriminalromankonkurranse på Gyldendal. Da hadde allerede Tor Edvin Dahl/David Torjussen debutert i samme sjanger, og flere fulgte etter, blant dem Fredrik Skagen og Kim Småge. Siden den gang har kriminallitteraturens status i det norske litterære landskapet endret seg. Mine første kriminalromaner kom ut direkte i Den svarte serie, i billigbokformat, der kriminalbøker frem til da hadde hørt hjemme, ofte i uinnbundet storformat. Etter at Bokklubben Nye Bøker ble en viktig maktfaktor i det litterære landskapet og med jevne mellomrom valgte kriminalromaner som hovedbøker, ble det til at disse stadig oftere – til slutt som en regel – også kom i innbundet form, selv når de ikke ble utgitt i Bokklubben. Samtidig ble kriminallitteraturen stueren i akademiske kretser. Det ble mulig å skrive hovedoppgaver om kriminalforfattere. Litterære tidsskrift kom ut med spesialnumre om sjangeren. Dagsavisene anmeldte kriminallitteratur på lik linje med andre nye bøker, noen ganger til og med prioritert som nyhet. Kriminalforfattere kunne sågar få medlemskap i Den norske Forfatterforening, uten altfor stor debatt. Kort sagt: kriminallitteraturen hadde fått sin naturlige plass på linje med all annen litteratur som ble utgitt i fedrelandet.

Dette har likevel ikke skjedd uten motforestillinger. Enkelte har kritisert kriminalforfatterne for å utgi bøker med for dårlig kvalitet, og at de har skjelt til det kommersielt salgbare i stedet for det kunstnerisk forsvarlige, for så vidt en argumentasjon som har pågått siden 1920-tallet og med jevne mellomrom dukker opp igjen. At det å skrive kriminalromaner i en periode har vært innbringende, skal heller ikke stikkes under en stol. Alle som har fulgt med på bestselgerlistene de siste femten-tyve årene, har sett at den dominerende sjangeren der har vært kriminallitteraturen. Selvsagt har det vært andre bøker der også, storslåtte romaner, både med historisk bakgrunn og nåtidsromaner, men felles for de aller fleste av disse har vært det episke formatet, tilbakevendingen til den store fortellingen, nærmere Dickens enn Beckett, som i Herbjørg Wassmos bøker eller som i årets bokhandlerprisvinner Lars MyttingsSvøm med dem som drukner. Men nettopp dette har vært årsaken til kriminallitteraturens utbredelse i denne perioden også. Det er rett og slett lengselen etter den gode, gammeldagse fortellingen – den som har en begynnelse, en gjennomarbeidet intrige og en poengtert slutt.

    Så har det selvsagt vært skrevet dårlige kriminalromaner i disse årene også, som det har vært innenfor alle litterære sjangre, vil jeg påstå. Men ingen kan lenger si at en kriminalroman automatisk er synonym med en dårlig roman; den dommen kan like gjerne ramme en bok skrevet av en anerkjent, høylitterær forfatter som aldri har fått øynene opp for at det finnes et publikum der ute også – noen å henvende seg til, andre enn sin egen navle.

Ikke desto mindre er det et faktum at den litt gammelmodige, nedlatende holdningen til kriminallitteraturen fremdeles lever i noen kretser. Hverken Morgenbladet eller Klassekampen finner det interessant å anmelde en eneste kriminalroman i løpet av et bokår i Norge, og når holdningen er så konsekvent, da skyldes det ikke noen form for kvalitetsvurdering, men rett og slett en redaksjonell beslutning om at denne sjangeren gidder vi ikke bry oss med, til tross for alle de leserne den har. Det er omtrent like klokt som når VG bestemmer seg for å begrense antallet bokanmeldelser til en i uken fra januar av, slik jeg har forstått det. Da glemmer avisledelsen – eller kanskje den ikke vet det – at det med all mulig sannsynlighet er nettopp de som leser bokanmeldelser som også er de mest trofaste leserne av papiraviser. Uten dem dør papiravisene, og uten kriminallitteraturen får sannsynligvis den øvrige litteraturen dårligere kår også.

    Den siste debatten om kriminallitteratur i Norge handlet om de stadig mer groteske voldsbeskrivelsene i disse bøkene, og jeg skal til en viss grad si meg enig i den kritikken. Detaljerte beskrivelser av lik, det være seg flådde, parterte eller misbrukte på ulike vis, har aldri tiltalt meg, hverken som leser eller som forfatter. De siste årene er det tegn som tyder på at dette har fått en forsterkende virkning, at spesielt yngre forfattere prøver å overgå hverandre når det gjelder slike innslag i bøkene de skriver. Kanskje skyldes dette påvirkningen fra film, tv og dataspill, der spektakulær vold ofte er en hovedingrediens i fortellingene. Eller kanskje er det en mer naturalistisk bølge som har kommet til syne, også innenfor kriminallitteraturen. Slik sett må kanskje en beundrer av Amalie Skram akseptere en slik utvikling, om aldri så gjenstridig.

    Har så kriminallitteraturen noen fremtid? Det blir vi kriminalforfattere ofte spurt om når vi blir intervjuet. Ja, det har den vel, i den grad noen form for litteratur har det. Kriminalfortellingen har sine litterære røtter tilbake til Bibelen, de greske tragediene, til Shakespeare og Ibsen, og den har inntatt sin naturlige plass i det litterære landskapet i sterkere grad enn noen gang før de siste førti årene. For øyeblikket ser det ut som om den har sterkere gjennomslagskraft i form av tv-serier. Dette årets mest sentrale kriminallitterære begivenhet var sannsynligvis den amerikanske tv-produksjonen True Detective, og det kanskje først og fremst på grunn av det mesterlige manuskriptet. Bare dét gir grunn til å se optimistisk på fremtiden, spør du meg. Uten forfattere dør alle former for litteratur.

    For å vende tilbake til åpningen. Hvordan endte historien om mannen som bodde ved en kirkegård? På den finurligste av alle måter. The Burning Court / Sort messe har en slutt akkurat så dobbeltbunnet og akkurat så urovekkende at den lever videre i deg, slik det er med all god litteratur. Den lever videre i deg, lenge etter at du har lukket boken igjen, og kommer du i tvil om hvorfor, finner du den bare frem og leser den om igjen.

    God lesning!

(Desember, 2014)