Cd-en VARGTIME, Varg Veums favoritter (GMCD 111, Gemini records), med Jan Kåre Hystad Kvartett, ble innspilt i Bergen 18.-20. juni 2002 og utgitt på Varg Veums 60-årsdag samme år. Musikere var: Jan Kåre Hystad (ts), Dag S. Arnesen (p), Sigurd Ulveseth (b) og Frank Jakobsen (d). Som gjester medvirket Ole Jacob Hystad (ts) og Oddbjørn Hanto (voc).

Senere ble det laget et eget program bygget på cd-en, en forestilling der Gunnar Staalesen kåserer og leser opp tekster fra Varg Veum-bøkene, akkompagnert av bandet, som også fremfører mange av numrene fra cd-en som egne innslag. Forestillingen har  vært fremført flere ganger i Bergen og nærmeste omegn, og dessuten på Oslo Jazz Festival og Sildajazz i Haugesund. Høsten 2004 var "Vargtime" på turné i Møre og Romsdal i september og ble fremført på Dølajazz i Lillehammer og på Lillestrøm Jazzklubb i oktober. I desember 2004 gjestet Gunnar Staalesen og Jan Kåre Hystad Copenhagen Jazzhouse, der en variant av "Vargtime" ble spilt med danske jazzmusikere. Høsten 2005 stod "Vargtime" på programmet til krimfestivalen på Kongsberg i november. Sommeren 2006 var "Vargtime" på Kongsberg jazzfestival.

Søndag 15. oktober 2006 ble oppfølgeren, "Vargtime 2. Four cousins" (GMCD 123, Gemini Records) lansert, og "Vargtime"-forestillingen gjestet en rekke steder: blant annet i Oslo, Førde og Austrheim. I 2007 gjestet "Vargtime" Balejazz i Balestrand og jazz- og bluesfestivalen på Os, og forestillingen ble gjort flere ganger i bergensområdet.

 I mars 2008 ble "Vargtime" fremført på Vossa Jazz, og Varg Veum selv (ved stedfortreder) foretok den offisielle åpningen av festivalen. Høsten 2008 ble en kortversjon av "Vargtime" fremført på Bergen Reiselivslags salgsfremstøt i Oslo, i Gamle Logen. I 2009 er det gjort flere oppførelser av "Vargtime"-forestillingen, de fleste lokalt i Bergen og Hordaland.

I juni 2009 ble det spilt en ny cd. Den har tittelen "Vargtime 3. Something good" og ble lansert 15. oktober 2009.

Fremdeles gjøres det med jevne mellomrom fremføringer av forestillingen "Vargtime". Høsten 2012 har det vært gjort flere fremføringer, den siste på WT Litteraturfestival på Os i november. I mars 2013 var "Vargtime" invitert til Danmark, der det ble to fremføringer - en på den store Krimimessen i Horsens og en på Schäffergården ved København.

I mai 2016 var Gunnar Staalesen årets festspilldikter i Bergen. I den anledning var det en ny "Vargtime"-forestilling 26. mai, denne gang på baren Femte i andre, i samme hus som Varg Veum har sitt kontor i bøkene. Bandsammensetningen er den samme som den har vært hele tiden, med noen få unntak: Hystad, Arnesen, Ulveseth og Jakobsen.

For nedlastning av enkeltspor: Platekompaniet

For kjøp av plater: CDON.COM / Platekompaniet

VARGTIME (The hour of the Wolf) is a Swedish expression created by the film director Ingmar Bergman, as the title of his film from 1968, "Vargtimmen". Here it can be read as "The Hour of Varg", Varg Veum being the private eye hero of the Norwegian crime writer Gunnar Staalesen’s series of detective novels, all of them translated into German, several of them even published in countries like Denmark, Sweden, Great Britain, France, Italy, Netherlands and Belgium. Varg Veum is a detective in the tradition of Raymond Chandler’s Philip Marlowe. This cd is the background music of his life; soft and sad and definitely noir.

Begrepet VARGTIME høres ut som om det kommer fra folkedypet, som "hundevakt" og "hekseskudd". Uttrykket kommer fra Sverige og forekommer ifølge den svenske journalisten Bo Bergman i Runda ord och andra første gang i 1966, da Ingmar Bergman spilte inn en en film han kalte "Vargtimmen". Ved premieren i februar 1968 forklarte Bergman selv tittelen slik: "Vargtimmen är timmen mellan natt och gryning, det är timmen då de flesta människor dör, då sömnen er djupast, då mardrömmarna är verkligast. Det är timmen då den sömnlösa jagas av sin svåraste ångest, då spöken och demoner är mäktigast. Vargtimmen är också den timme då flest barn föds."

VARGEN LYTTER

"The night is blue …"

En langsom saksofonsolo smyger seg gjennom det halvmørke rommet. Pianoet strør sitt stjernedryss av toner i bakgrunnen. Bassgangen er mørk og melankolsk. Jeg sitter ved bordet. På bordet står et kjøkkenglass med akevitt. Ubevisst trommer jeg takten. Det er kveld i Telthussmuget. Alle oppdrag er utført. Ingen har ringt til meg på flere dager. Det er bare meg og musikken.

"But not for me," tenker jeg, idet bandet setter i med en optimistisk "Fly me to the moon". Jeg ser dem for meg, på podiet. Batteristen med sine energiske trommestikker bakerst og hodet så vidt stikkende opp mellom cymbalene, bassisten lyttende ettertenksomt til ekkoet i sitt eget instrument, pianisten halvveis med ryggen til, med fingre som leker opp og ned over klaviaturet fortere enn øyet kan følge med, og saksofonisten, med sølvglans i hornet, kinn som pumper inn og ut, fingre som fordeler seg over klaffene med følsom presisjon, "Time after time", igjen og igjen …

Jeg undres over hva det skyldes, denne dragningen jeg alltid har hatt inni meg, etter saksofonens runde røst, , romantisk og innsmigrende, når det er det som kreves, rå og brutal, når det er slik det skal lyde. Den tar deg med "Over the rainbow", den minner deg om at det at det er blitt september, at dagene blir korte og at de ikke bør tilbringes alene. "Misterioso," sier jeg til meg selv, idet "September song" toner ut. "Danny boy" speiler seg i "The Looking glass", og jeg skjenker meg enda et glass akevitt …

Blant min mors etterlatte saker fant jeg et avisutklipp jeg aldri ble helt klok på. Det var fra tidlig på femtitallet engang og forestilte et lite jazzband som het "The Hurrycanes". Av billedteksten fremgikk det at saksofonisten i bandet het Leif Pedersen. Av andre fikk jeg høre at hans kjenningsmelodi i alle år hadde vært "Whispering", men jeg forstod aldri hva bildet av bandet gjorde i min mors gamle koffert på loftet. Selv har jeg i alle år hatt min egen yndlingsmelodi: "Polkadots and moonbeams". Kanskje hadde de den på repertoaret også; "The Hurrycanes" …

Det er så altfor mange spørsmål ingen kan gi deg svar på. "How deep is the ocean", kan en dåre spørre. Selv trekker jeg bare på skuldrene. Livet er for kort til ubesvarte spørsmål.

"Body and soul" er den siste låten jeg hører, før jeg tømmer glasset og går og legger meg.

Bergen, oktober 2002.

Varg Veum