Når det nærmer seg påske, og ordet påskekrim igjen kommer på alles lepper, blir man ofte stilt spørsmålet: Er det noen kriminalforfatter du vil anbefale folk å lese? Hvem synes du er den beste?

Jeg har iallfall ingen problemer med å nevne min kandidat til "den beste"-tittelen i Norden de siste tjue årene. Han er svensk, psykiater av fag, og navnet hans er Ulf Durling. Det er flere gode grunner til å trekke hans navn fram i lyset, men den viktigste er denne: Hans originalitet er udiskutabel. Ved siden av de legendariske Sjöwall og Wahlöö er han den eneste moderne nordiske forfatter innen sjangeren som kan kalles en fornyer, og det er han i kraft av sin helt spesielle kombinasjon av den psykologisk thrilleren og den klassisk mordgåten.

Ulf Durling debuterte i 1971 med Gammal ost, en svenneprøve innen den aller mest klassiske krimøvelsen, og samtidig en av de vanskeligste av dem alle, nemlig "det lukkede rom"-mysteriet. Boken ble en umiddelbar kritikersuksess, og den nevnes hyppig blant de første når lister over "tidenes beste svenske kriminalromaner" skal settes opp. Utgangspunktet er kriminallitterært nok. Tre pensjonerte krimentusiaster, en faktor, en bokhandler og en lege, møtes med jevne mellomrom for å diskutere seg fram til løsningen på kjente kriminalromaner, som en av dem leser og gir et sammendrag av. Bokhandlerens sønn er kriminaletterforsker, og en dag blir en kriminalgåte fra virkeligheten lagt fram for de tre gamle hedersmennene. En mann er funnet død på byens hotell, med døren låst fra innsiden. Hva har skjedd? Hvem er den skyldige? Hvem kan løse det lukkede roms mysterium?

Med fire forskjellige fortellere gjør Ulf Durling det bravournummeret å gi oss minst tre ulike forklaringer på mysteriet før han viser oss hele hånden og med et tryllekunstnergrep setter alle tingene på sin rette plass i bildet. Vittig og underfundig avslører han de fire fortellernes indre personlighet, gjennom deres språkbruk og deres refleksjoner, og den psykologiske menneskekunnskapen han senere skal utvikle til det mesterlige er udiskutabelt til stede allerede i debutboken.

De skarpsindige pensjonistene dukker opp igjen i Durlings neste bok,Hemsökelsen (1972), der et annet særtrekk ved forfatterskapet begynner å tegne seg: hans evne til å manipulere med leseren og føre henne bak lyset. Det store mysteriet i denne boken er nemlig ikke først og fremst hvem som er den skyldige, men hvem er det egentlig som forteller historien?

Etter en tredje roman, Säg PIP! (1975), der han enda en gang driver ap med leseren, her blant annet gjennom de mange fotnotene, viser Durling seg i Annars dör man (1977) som en forfatter med et langt mer ambisiøst program enn det han tidligere hadde røpet. Heller ikke denne gangen er spørsmålet det klassiske: Hvem er morderen? Men dette: Hvem blir morderens offer? For Annars dör man er en psykologisk thriller av internasjonalt kaliber, der (må man tro) Durling for første gang fullt ut benytter den fagkunnskapen han må sitte inne med som overlege i psykiatri ved Danderyds sykehus. Portrettet av hovedpersonen, en psykopat som allerede på skolen ble kalt "Morderen", gjør et dypt inntrykk, og igjen briljerer forfatteren med et stort antall fortellere og et tidsperspektiv som beveger seg lenger og lenger bakover i tiden. Prologen heter: SENERE, I MORGEN, første del heter: NÅ, I DAG, andre: DA, I GÅR og epilogen: FØR DET IGJEN, I FORGÅRS. En sikrere konstruktør enn Durling finner man knapt i europeisk krim.

Europeisk format er det også over Lugnet efter stormen (1983, den eneste av Durlings bøker som er oversatt til norsk: Stille etter stormen, Eide, 1987). Den følger etter den misantropiske Min kära bortgångna (1980) og den humoristiske røverromanen Tack för lånet! (1981). Stille etter stormener en virtuost fortalt kriminalfortelling, der det snart tjuefem år gamle drapet på en ung pike kaster lange skygger innover livet til hennes overlevende søstre den dag i dag. En av søstrene begår selvmord, og sammen med den mannlige hovedpersonen (igjen en snedig, durlingsk manipulasjon!) bestemmer en tredje søster seg for å komme til bunns i tragedien som rammet familien den gang. Nå er Durlings menneskeskildring på topp, og hans evne til å la små, dagligdagse hendelser få den mest uhyggessvangre betydning, gjør at bøkene hans blir umulig å legge fra seg. Selv om oppklaringen ofte kan være like hverdagslig – og derfor troverdig! – som de forbrytelser man til daglig leser om i avisene, må vi til bunns i personene hans, for å finne ut hva de egentlig skjuler og hva som egentlig har skjedd. For det er alltid et egentlig i Ulf Durlings kriminalromaner. Og jo lenger ut i forfatterskapet han kommer, desto tydeligere blir det at det ernettopp det de alle egentlig handler om.

Hovedpersonene hos Durling er nesten alltid menn, men så definitivt ikke helter. De er temmelig miserable, de aller fleste av dem, bortsett fra de livfulle pensjonistene i de første bøkene og kriminalbetjent Gunnar Bergman i de samme. Politimenn dukker forresten sjelden opp i bøkene hans. Noe spesielt heroisk er det da heller ikke over den pensjonerte etterforskeren iAldrig i livet (1985), som setter i gang med å etterforske et uventet dødsfall i nabohuset, eller lektor Olsérus i In memoriam (1988) som, når en kvinnelig bekjent blir truet på livet og forsvinner, prøver å finne ut hva somegentlig har skjedd.

I den mesterlige Synnerliga skäl (1990) kombinerer Durling igjen et nesten klassisk kriminalmysterium med en dyptloddende samtidsroman om et så aktuelt tema som abort, med en intrige som også her går langt tilbake i tiden før den finner sin naturlige løsning. Mange vil imidlertid hevde at Durlings seneste bok, Tills döden förenar oss, er hans beste. Men den kom i kronåret 1993, og kom derfor ufortjent til å havne i skyggen av Kerstin Ekmans suksess med Händelser vid vatten, som hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for.

I Tills döden förenar oss møter vi enda en av Durlings ynkelige mannspersoner, enkemannen og sykepensjonisten Carl Allan Wahlstedt, som etter å ha lest en dødsannonse i en lokalavis haster hjem til Småland for å anmelde et mord, begått rett etter krigen. I den vesle smålandske byen får han følge av en kvinne, Maria, men hva er hennes motiv for å delta i den etterforskningen Carl Allan selv må sette i gang, og hva er egentligCarl Allan selv ut etter? Barndoms- og oppveksterindringer blander seg inn i samtidsfortellingen og danner et mønster som får mer og mer uhyggelige dimensjoner jo nærmere inn til begivenhetenes kjerne vi føres. Til slutt er det bare det som står igjen: å møte sannheten, usminket og ubarmhjertig, førti år senere.

Norske forlag er ytterst uoppfinnsomme når de setter opp sine lister over oversatt kriminallitteratur. I så måte ligger vi langt etter både Sverige og Danmark. Påvirkningen fra det angloamerikanske markedet er massiv; det viser det manglende tilskuddet av spanskspråklig, fransk og tysk krim – men også, besynderlig nok, fra de øvrige nordiske land. At bare en av Ulf Durlings bøker foreligger på norsk er noe nær en skandale, iallfall i disse påskekrim-tider.

En kriminalforfatter av Ulf Durlings format tror jeg knapt vi har hatt her i landet. Den eneste jeg kan komme på som var i nærheten av en tilsvarende kombinasjon av klassisk krim og psykologisk thriller, var Gerd Nyquist. Durling dokumenterer til fulle at når kriminalromanen virkelig er god, da er den på høyde med det beste som skrives i samtidslitteraturen. Jeg vil tro at det er ytterst få stuerene "høyprosa"-forfattere som hadde behersket en tilsvarende fortellerteknikk og synsvinkelbruk som den Durling så overlegent benytter seg av når han er på det beste.

Ryktene fra Sverige forteller at Durling i øyeblikket arbeider med en ny bok om de gamle gubbene fra Gammal ost, tjue år etterpå. Burde ikke det være god nok grunn for et norsk forlag til endelig å få oversatt det mest virtuose "lukkede rom"-mysteriet som er skrevet i Norden? At Händelser vid vattenvar en stor roman, kan det ikke herske noen tvil om. Men var det ikke på tide at noen fikk øynene opp for en av de bøkene som ble liggende i skyggen av den også, som Tills döden förenar oss?

Før så har skjedd, blir det vanskelig, med hånden på hjertet, å ønske alle norske forlagsfolk en riktig god krimpåske...

Gunnar Staalesen

(På trykk som kronikk, Dagbladet, 8. april 1995)