Hvert år, når det lir mot påske, undres man over hvilke massive hukommelsestap som rammer den samlede mediaverden på disse tider av året. I alle fall får de av oss som av ulike grunner har viet deler av vårt liv til kriminallitteraturen, hvert eneste år de samme spørsmålene fra journalister og reportere, stilt med samme, begeistrede vitebegjær: Hva er det med Norge og påskekrim?

Og hvert eneste år svarer vi at nei, det kan ikke ha noe med påskedramaet på Golgata å gjøre, for i så fall ville de vel hatt påskekrim i andre kristne land også, og det har de altså ikke. Norge er det eneste land i verden som lanserer noe de kaller påskekrim. Så går vi videre i våre rituelle utlegninger og svarer at det kanskje har noe med at det heller ikke er noen andre land i verden som har så lang påskeferie som Norge, og at kriminallitteratur har vært den type bøker de som sverger til påskeferier i hytter på fjellet alltid har tatt med seg dit, for den slags skal man jo ikke ha i de pene bokhyllene sine hjemme; disse kan man bare legge igjen etter seg, når man drar hjem igjen. Og så ender vi nesten alltid med å vise til kriminalromanen“Bergenstoget plyndret i natt!” av de to bergenske barndomsvennene og nå Kristiania-studentene Nordahl Grieg og Nils Lie, utgitt i 1923 på det som den gang var Kristianiakontoret til Den gyldendalske boghandel i København.  Boken ble utgitt under pseudonymet Jonathan Jerv, et navn som knytter seg til en særnorsk tradisjon fra Knut Gribb til, i all beskjedenhet, Varg Veum. Ifølge mytene skal det være med denne boken begrepet “påskekrim” indirekte ble lansert i Norge, med Gyldendals norske forlegger, Nordahls bror Harald Grieg, som ansvarlig utgiver.

Velkjent er det hvordan boken ble annonsert helt øverst på Oslo-avisenes forsider. Jeg har selv på veggen til mitt hjemmekontor en faksimile av Aftenposten lørdag 23. mars 1923, der det står: BERGENSTOGET PLYNDRET I NAT! Og i en liten ramme ved siden av: PRIS 2 KRONER GYLDENDAL. Det sies at mange brave Kristiania-borgere som bare så avisoverskriften i kiosker og andre utsalg, øyeblikkelig ringte til NSB for å høre hva som hadde skjedd med deres slektninger som var med toget. Suksessen var sikret, hele førsteopplaget på 7000 røk ut, og en legende var skapt.

I et festskrift til Harald Grieg i 1950, også trykt som forord til senere utgaver av boken, forteller Nils Lie at Grieg mottok manuskriptet med begeistring, med unntak av slutten, som han fant umoralsk. Den måtte de skrive om. Da det var gjort, ble boken utgitt, og gjennom forleggerens sans for markedsføring ble den en suksess. Filmhistorikeren Nils Klevjer Aas trekker i sin bok om filmatiseringen av boken, På sporet av Bergenstoget (Norsk Filminstitutt, 2009) frem et intervju Dagbladet gjorde med Nils Lie i anledning filmpremieren i 1928, og her gir Lie en helt annen fremstilling. Det var utelukkende slektskapet med Nordahl som gjorde at Grieg antok boken: “Siden gikk direktør Grieg rundt og koset sig stort og sa til alle at – Med det samme jeg så det manuskriptet, været jeg suksessen!”

Nå var Jonathan Jerv langt fra den første som skrev krim i Norge. Sjangeren lanseres her, ifølge Willy Dahl i Dødens fortellere (Eide, 1993), med “kriminalhistorien” Keadan eller Klosterruinen av Maurits Christopher Hansen, utgitt i 1825. Det er ellers vanlig å nevne samme forfatters Mordet på Maskinbygger Roolfsen fra 1839-40 som den første kriminalroman i verdenslitteraturen, med andre ord utgitt før Edgar Allan Poes novelle “Mordene i Rue Morgue” (1841), som internasjonalt ofte betegnes som sjangerens begynnelse.

Rundt forrige århundreskifte blomstret sjangeren voldsomt opp, ikke bare i England, med Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, men også her hjemme, der Stein Riverton (Sven Elvestad) ble det store navnet. Hans detektiv Asbjørn Krag dukket opp første gang i 1904, og allerede i 1910 kom han Jonathan Jerv i forkjøpet, da han utgav Mysteriet på Bergensbanen. I 1908 hadde for øvrig Riverton presentert sin andre store detektiv, en figur som for så vidt er levende den dag i dag, Knut Gribb, tidenes mest beskrevne norske kriminaletterforsker. Det andre store navnet i denne periodens norske spenningslitteratur var Øvre Richter Frich, som i De knyttede næver (1914) sendte sin helt, Jonas Fjeld, over Hardangervidda med Bergensbanen, med et dramatisk oppgjør før Myrdal. I sitt festskrift til Grieg trekker da også Nils Lie frem nettopp Riverton og Frich som de to forfatterne de ville harselere over i sin bok.

Var så parodien vellykket?

Leser man “Bergenstoget plyndret i natt!” i dag (og den er tilgjengelig i en helt ny utgave på Gyldendal), oppleves den først og fremst som heller gammeldags. Den er skrevet i en vittig, kåserende stil som peker fremover mot Bernhard Borge (André Bjerke) to tiår senere, som her: «Nede ved ‘Uret’ stod en klynge Bergens-studenter, med frakkekragen forfrossent brettet opp og munnen full av stygge eder om været i Oslo. De lengtet tilbake til det lunkne, sommerlige regnet som gjør Bergen til et liflig tropelandskap selv i januar, den aller ondeste av årets måneder.» Den er heller ikke et kriminalmysterium, men en thriller, der handlingen dreier seg om “det store kuppet”, denne gangen et overfall på Bergenstoget natt til 1. april, som dette året falt på første påskedag, slik at politiet skal tro det er aprilsnarr når de blir varslet. Det er seks studenter som slår seg sammen om kuppet, for å dekke gjelden til broren til en av dem. Både forberedelsene og turen over vidden fra Lofthus i Hardanger til jernbanelinjen mellom Haugastøl og Finse er detaljert beskrevet. Ikke minst er det tydelig at forfatterne er lokalkjente over Hardangervidda. Her er det nok fjellmannen og friluftsmennesket Nils Lie som står for det meste av skrivingen. Selve overfallet på toget er levende og spennende fortalt, og her innrømmer også Lie at de unge forfatterne ble revet med av sin egen fortelling, slik at de glemte at de egentlig skulle parodiere. Inn i den korte romanen (110 sider i originalutgaven) har de dessuten lagt en kjærlighetsintrige mellom den ene av hovedpersonene og en klassisk oslopike, kjent fra både krimlitteratur og andre bøker fra mellomkrigstiden. Velutdannet høyere middelklasse. Enda en stilprøve: «Å, herregud, som han elsket henne! Hvorfor hadde han fremskyndet dette, hvorfor lot han ikke dagene gå enda en stund? Kanskje kunne han ennå finne igjen sin lille pike, som var kommet så rent forandret tilbake fra de to månedene i Tyskland.»

Den moralske avslutningen forleggeren forlangte fremstår vel som noe av et antiklimaks, men den gir da også boken en form for happy ending som sikkert var til å leve med for de glade påskeleserne i 1923.

Om dette altså virkelig var den første “påskekrimmen” i Norge, krever nok et mer inngående studium, men etter “Bergenstoget plyndret i natt!” var det iallfall ingen tvil lenger. Påskekrim var kommet for å bli. André Bjerkes fortellende kriminalforfatter, Bernhard Borge, refererer blant annet til kombinasjonen krim og påske i sine bøker.

Kuriøst er det selvsagt at boken også kan regnes blant den senere så markante forfatteren og dramatikeren Nordahl Griegs ungdomsverker, men man ser lite av den samfunnskritiske kloen til Grieg i dette verket. Her har det nok vært underholdningsaspektet og muligheten til å tjene noen raske penger som har vært i høysetet. På denne tiden ble da heller ikke kriminalromaner regnet som seriøs litteratur. Selv om Stein Rivertons beste bøker, som Jernvognen (1909) og Morderen fra mørket (1914) har elementer av psykologisk thriller i seg, er det lite samfunnskritikk i denne periodens kriminallitteratur. Den som finnes, går i så fall i én bestemt retning. Det er lett å spore både antisemittisme, rasisme og forakt for “arbeiderkrapyl” og “bolsjeviker” i disse bøkene, delvis som en refleks av helt alminnelige oppfatninger i tiden, men også som et resultat av en politisk overbevisning som fremdeles kan gi en moderne leser heller dårlig smak i munnen.

Kriminallitteraturen forble i all hovedsak underholdningslitteratur helt frem til det vi må kalle den nye bølgen oppstod midt på 1970-tallet, i kjølvannet av Sjöwall & Wahlöös forfatterskap og det gjennombruddet et nytt syn på kriminallitteratur fikk gjennom Den svarte serie på Gyldendal, etablert i 1967. I en artikkel i Rivertonklubben 25 år(Bokklubben Krim og Spenning, 1998) trekker Hans H. Skei frem 1972 som et vendepunkt, fordi norske krimforfattere dette året samlet seg i en klubb og media for alvor begynte å sette seriøst søkelys på kriminallitteraturen. Da både Jon Michelet og jeg selv debuterte som krimforfattere i 1975, som resultat av en kriminalromankonkurranse på Gyldendal, satt for øvrig Nils Lie i juryen som bestemte utfallet. Slik sett går det an å si at både Jon M og jeg bærer stafettpinnen fra Jonathan Jerv videre med hvert vårt kriminalforfatterskap, selv om Tor Edvin Dahl under pseudonymet David Torjussen var det aller første navnet i det som altså ble en ny bølge i norsk kriminallitteratur.

Mellom Jonathan Jerv og den nye generasjonen krimforfattere finnes det bare ett sentralt navn som skilte seg ut fra den klassiske underholdningslinjen innenfor sjangeren. Det var Torolv Elster, som med bøker som Muren (1936) og Historien om Gottlob(1941) skrev seg inn i norsk kriminallitteraturhistorie, den siste som klar kandidat til tidenes beste norske krimroman.  At Historien om Gottlob i det hele tatt kom ut under krigen kan, ifølge Willy Dahl, “bare forklares med kriminalromanens lave status, – den var ikke verd å tas alvorlig.” Begge disse bøkene har en klar antifascistisk tendens og markerte slik et unntak i den ellers besteborgerlige moral som skinner gjennom i sjangeren. Et annet interessant unntak er Arthur Omre, med sine realistiske bøker fra en aktuell underverden, Smuglere (1935), Flukten (1937) ogKristinus Bergmann (1938).

I løpet av 1970- og 80-tallet endret kriminallitteraturen i alle fall til en viss grad status. Oppmerksomhet i media er nevnt, men også ved universiteter og høyskoler ble det fokusert på denne formen for litteratur, og det var etter hvert helt legitimt å skrive både hovedoppgaver og kanskje til og med doktoravhandlinger om sjangeren. Kriminalromanene erobret bokklubbene og bestselgerlistene og utgjør i dag en markant del av bokmarkedet, både i Norge og i mange andre land. Sjangeren er endelig blitt stueren, selv om “kresne” publikasjoner som Morgenbladet og Bokmagasinet her i avisen sjelden eller aldri anmelder disse bøkene.

De siste årene har det vært nødvendig å stille spørsmålet: Befinner kriminallitteraturen seg ved enda et vannskille? Sjöwall & Wahlöö ble fulgt av en generasjon med samfunnskritiske krimforfattere, i Sverige, Norge og utover i Europa. De siste årene har mer og mer detaljerte voldsskildringer gjort sitt inntog i sjangeren, på en måte som har fått mange kritikere til å trekke frem påvirkningen fra film og tv-serier. Det er mulig å hevde at en del av disse romanene, ofte om seriemordere, har et sterkt innslag av underholdningselement i seg, vold og brutalitet for å sjokkere snarere enn for å beskrive en utvikling i samtiden. Det er også mulig å se et skille mellom de som skriver “klassisk” moderne krim, med samfunnsengasjementet som en viktig bestanddel av fortellingen, og de som først og fremst er ute etter å sjokkere og, om de slår gjennom, tjene penger. Slik sett er ringen sluttet også på det viset, fra de to pengelense studentenes “Bergenstoget plyndret i natt!” i 1923 frem til vår egen tidsalders nye krimforfattere.

Gunnar Staalesen